Det skjedde i de dager etter oljealderen og Norge ble et rikt land på penger. Statsminister, regjering og storting bestemte at bare noen få skulle få ta del i disse pengene. Infrastruktur, sykehus, skoler osv forsvant gradvis og alle fikk lenger vei til tjenester forfedrene hadde bygd opp. Omtrent på denne tida gikk det ut bud fra ministeren den Høie om at alle fra Nordmøre skulle innskrives i Romsdal, der Torgeirus var keiser. Samtidig gikk det også ut et ord om at det var det et ungt par på ytre Nordmøre som ventet sitt første barn.

Julen nærmet seg, og det unge paret hadde flere grunner til å glede seg akkurat til denne julen. Den største gleden dette året var jo at de skulle bli tre, men spenningen var likevel stor. Det var langt til sykehuset nå, etter at de hadde lagt ned sykehuset i hjembyen. På julaftens ettermiddag forsto de at noe var på gang. Ingen busser gikk, taxisjåførene hadde tatt juleferie, og de var ikke syke nok til å få ambulanse. Det var dårlig vær og de bestemte seg for å kjøre til sykehuset selv. På vei ned fra Fursetfjellet skled bilen av vegen. Det var flere timer til bergingsbilen kunne komme. De bestemte seg for å gå resten av vegen på føttene. Det var langt å gå i det dårlige været og den unge jenta følte seg redd og sliten. Den vordende far trøstet så godt han kunne. Endelig kom de fram til det nye sykehuset som sto ferdig for kort tid siden.

De ringte på døra, og en vennlig stemme sa de måtte vente et øyeblikk så skulle de komme og åpne. Det var fullt på alle rom, og de hadde det travelt. Mange av de ansatte hadde sluttet, noen var sykemeldte – og noen få hadde ikke kommet seg på jobb pga dårlig vær. Det unge paret sto og ventet en stund utenfor hovedinngangen, og syns de hadde venta lenge nå. Tiden går jo så sakte når man venter. De tenkte for seg selv mens de sto der:

Får vi ikke komme inn? Må vi vente lenge? De sto tankefulle og redde utenfor døra. Jenta følte seg dårlig, og hun rusla sakte mot skogkanten, mens hun gråt. Han fulgte etter. Der kunne de skimte restene av et skur. Det viste seg at det var deler av den gamle stallen som hørte til gamle Oppdøl sjukehus, de hadde ikke rukket å rive den ennå. Det unge paret søkte ly inne i stallen, samtidig som det snødde tett og vinden ulte. Det var også et par villsauer som hadde søkt tilflukt der inne. De fikk fort noe annet å tenke på, for i løpet av de neste minuttene ble det lille barnet født. Det skjedde fort, men gikk bra. Etterpå satt de unge foreldrene tett sammen og så på den lille gutten sin. Alt føltes så uvirkelig, og de måtte spørre seg selv om hva som egentlig hadde skjedd denne julenatten.

Mens de satt slik og holdt rundt den lille, fant de ut at likheten til det som skjedde for over to tusen år siden var ganske stor, men noe vesentlig manglet.

* Ingen stjerne lyste.

* Det var ingen gode hyrder i nærheten.

* Det var heller ingen vise menn å se.