Gå til sidens hovedinnhold

Jul som aldri før

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Eg tenkte at eg ikkje ville skrive julebrev i år! Vert berre so negativt om vi skal vere ærlege, men når det kjem til stykke so er det likevel mykje glede ein kan berette midt i det ugode.

På denne måten startet en e-post jeg fikk for noen dager siden. Jeg ble sittende og tenke en god stund før jeg leste videre.

I år feirer vi jul som aldri før i min levetid. For alle oss som ikke levde under krigen, har 2020 blitt året som kommer nærmest en unntakstilstand. Unntak fra det vi var vant til, fra det som ga trygghet og nærhet, fra mye av det som ga oss godhet i livet. Fra den gjenkjennelige hverdagen. Det å ikke kunne gi eller få en klem, det å ikke kunne gi et håndtrykk, det å akseptere at det å vise kjærlighet og omsorg dette året har handlet om å respektere kravet til avstand.

Det er ofte vanskelig for oss å snakke sant om livet. Kontrastene mellom den idyllen vi finner på ulike digitale plattformer og den erfaring vi sitter med i eget liv, er ofte ganske himmelropende!

Nå i desember har jeg lest den siste boka til Edvard Hoem; «Felemakeren». Det er nok mange som får den i julegave, så jeg skal ikke røpe så mye, men boken forteller om familier som på ulikt vis møter livets sorg og lidelse. Familiemedlemmer som midt i alt også forholder seg veldig ulikt til Gud i alt de møter. Boken fikk meg til å tenke på en av de julesalmene jeg vokste opp med; «Mitt hjerte alltid vanker i Jesu føderom.» Den lærte pappa meg. Han var født i 1915 og kom fra små kår hvor de rodde fiske på Nordlandskysten. Han mistet sin mor i barsel før han fylte 2 år.

Hans Adolph Brorson som skrev denne salmen, hadde opplevd ufattelig mye sorg. Kona hans døde i barsel. Den førstefødte sønnen var invalidisert av en sterk sinnslidelse. 10 av de 16 barna hans døde da de var små.

Hvor var det de kunne finne en indre ro? Var det plass til glede? Finnes det en mollstemt glede?

Oddgeir Bruaset skriver om denne salmen: «Mest av alt ønsket Brorson å rettlede, få folk til å oppdage underet, at Gud fra sin himmelske herlighet steg ned til vår arme jord og lot seg føde i en tarvelig stall. (…) Det er julemysteriet – Jesus som Gud og menneske – han undrer seg over. Han er så å si til stede i stallen julenatta, han beveger seg helt bort til krybba, og han blir stående og betrakte og beundre Guds store under. Ikke et øyeblikk er han i tvil om at barnet er sendt fra himmelen.»

Erfaringen er at julenatten gjennom 2000 år har vært til velsignelse. Julenatten har båret med seg håpet og lyset. Det er særlig tydelig i år hvor vi – med alt vi lengter etter – feirer jul som aldri før. Selv den minste, lille lyskilde utgjør en forskjell. Lyset skinner i mørket.

Jeg husker ikke når jeg oppdaget et maleri av Rembrandt, men det har fulgt meg i alle år siden. Han malte at gjeterne var kommet inn i den mørke stallen til Josef, Maria og det nyfødte barnet. I maleriet blir det så synlig at «Lyset skinner i mørket». Rembrandt lar barnet være lyskilden i rommet. Den nyfødte lyser på alle som er der; Maria, Josef, gjeterne – og dyrene. Jo nærmere barnet de står, desto sterkere er lyset på ansiktene deres.

Kan du huske en gang du så et lite menneske som var ganske ny i livet? På kontoret vårt en mandag var det en som viste fram bilde på mobiltelefonen av barnebarnet som var født den helgen. Da la jeg merke til at alle vi som var der, dvelte ved barnets åpne blikk, og at vi selv begynte å smile. Bildet av det nyfødte barnet gjorde noe med oss. Vi ble berørt av livets under.

Julen gir rom for livets under og rommer troens under. Når et lite barn søker kontakt gjennom blikket eller ved å strekke ut armene, er det en stadig påminnelse om Guds kjærlighetserklæring til hvert menneske – til oss.

Siste verset av salmen avsluttes med disse ordene:

Kom, la min sjel dog finne

sin rette gledes stund,

at du er født herinne

i hjertets dype grunn!

Velsignet jul!

Kommentarer til denne saken