Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
I tider med pandemier, krig og naturkatastrofer, er det naturlig at beredskapen kommer på dagsorden. Blant de områder det er viktig at samfunnet er godt forberedt på å takle, er tilgang på mat og vanlige forbruksartikler, medisiner, helse- og omsorgstjenester samt gode tilbud på barnehager og skole.
I mer enn to år har en hel verden som følge av Covid-19 pandemien, på en tydelig måte fått synliggjort viktigheten av god og tilpasset beredskap. Verdensberedskapen er blitt satt skikkelig på prøve. Før vi har fått utfordringene som følge av Covid 19 på avstand, har vi fått Russlands krig mot Ukraina med de store utfordringer krigen medfører for store deler av vår verden.
At vår evne til å takle de store utfordringer som følge av pandemier, kriger, ulykker og andre katastrofer blir tatt opp til diskusjon, er helt naturlig. At jordvern og matproduksjon blir en del av diskusjon omkring beredskapen, er også helt naturlig. Jeg vil si det så sterkt at det skulle bare mangle at ikke vår forsyningsevne og egenproduksjon av mat skulle bli en viktig del av denne diskusjon, men samtidig er det viktig at en har med seg at matjorda for det aller meste, ligger i distriktene på landsbygda.
At mange av oss mener det er viktig å verne om den jorda det skal produseres mat på, er bra, men å mene det har noen konsekvenser. For at det skal komme mat ut av den vernede matjord, må det være noen som er villige til å drive den. Det betyr at det gjennom gode utviklingstiltak må satses på distriktene og landsbygda på en måte som gjør bygde-Norge attraktiv for også andre enn de som skal drive gårdsbrukene. Skal drift av matjord og produksjon av mat være interessant, må driftsenhetene i stor grad ligge i områder som kan tilby lovfestede tjenester som barnehage og skole samt gode og helse- og omsorgstjenester så nært som mulig der folk bor og det er nødvendig at det finnes butikk i bygda.
Skal jordvern bli noe annet enn fine ord, må en vise vilje til å endre den grenseløse sentraliseringspolitikken som har fått utvikle seg under Erna Solberg sine regjeringer. Dagens regjering må snu denne utviklingen og endringen må komme nå. Det må legges opp til en dugnad mellom storting, fylkeskommune og kommune med det gamle ordtaket «By og land hand i hand» som målsetting. Dagens tenking der fortetting og tettstedsutvikling skal være det eneste saliggjørende, må endres til en helhetstenkning. Festuttrykket «levende bygder» må bli virkelighet. Uten liv på bygda, kan vi glemme jordvernet. En politikk der landsbygda skal legges død, er en politikk for vern av oreskog. Vi har svært mye oreskog slik det er, men mer kan det lett bli.
Jordvern vår felles framtid!