(Først publisert i Aura Avis 26.09.21, altså før Smøla holdt sin folkeavstemning mandag og sa ja til å fortsatt bli i Møre og Romsdal)


Nei da, jeg er ikke sur i det hele tatt. Poenget er jeg ønsker å beholde dere på Nordmøre.

Jeg er bekymret for mitt kjære Nordmøre. Fra Børsetkjerringa eller Stortuva ser jeg ut over dette flotte landskapet. Freikollen langt der ute, fjorder og fine grender. Typisk Nordmøre. Denne fine blandingen av fjell og fjorder, grender med garder og nyere hus – og enkelte steder har folk valgt å bosette seg litt tettere, som på Skei og Sunndalsøra. Eller Tingvollvågen.

For meg har Nordmøre og nordmøringer en sterk identitet. En felles kultur. Noenlunde samme lynne. Denne blandingen av fjording og døl, som Halsa-ordfører Margrete Seter en gang så fint beskrev folkeslaget i et intervju Driva hadde med henne. Derfor synes jeg det er synd at kommunene ut mot havet nå flørter med Trøndelag. Dette inkludert nordmørsbyen Kristiansund. Ærlig talt, kristiansundere. Jeg forstå ikke helt hva dere har tenkt å oppnå ved å bli trøndere. Dere har fått med dere at administrasjonssenteret ligger i Steinkjer, ja? Det er et stykke unna. 4 timer og 43 minutter vil det ta å kjøre den korteste veien med bil. Om dere vil statsforvalteren noe. Dette er nøyaktig samme avstand som fra Sunndalsøra til Hamar…


Vel, nå vet vi at folk i Aure har sagt ja til et videre liv på Nordmøre. Med knappest mulig flertall i en folkeavstemning på valgdagen nylig. Jeg håper dette legger føringer for Smøla og Kristiansund. Og la det være sagt: Jeg er ikke sur på dere. Jeg er en stor supporter av byen og KBK, trives både på Frei og i bygatene – og på Freikollen, som jeg altså ser fra hjemlige fjell. Smøla har jeg alltid likt. Jeg spilte med ulike band rundt om på øya for mange år siden, jeg var klassekamerat med hyggelige Oskar fra Gjøstølen på gymnaset – og Bodil har tette band til Edøya.


Nei da, jeg er ikke sur i det hele tatt. Poenget er jeg ønsker å beholde dere på Nordmøre. Som en del av kvaliteten og det unike mangfoldet fogderiet vårt har. «Lady Arbuthnott», «Fru Guri», «Donna Bacalao», Kaibakken og Nordmørsvegen. Kårvatn og Veidholmen, olje og aluminium. Tingvollost og Atlanterhavsveien. De to siste verdenskjente. Sommerro og Operaen, Bræin og Hyldbakk. Dampbåten som bandt Nordmøre sammen, Ole Gunnar Solskjær og Ada Hegerberg. Igjen: De to siste er verdenskjente. Poteter og havbruksnæringer, norsk møbelhistorie i Todalen og et kjøpesentereventyr som startet på Setergarden i Surnadal. Hvorfor rote dette til med å melde overgang til Trøndelag?


Nå må ikke dere i Trøndelag misforstå meg. Jeg har ingenting imot dere. Jeg har heiet både på Northug og Wirkola. Bjørgen og Brå. Men aldri på Rosenborg. Bortsett fra i Champions League, da. I Eggens tid. Den gangen var Rosenborg et lag fra Norge, ikke fra Trøndelag. Det var store kvelder med seire mot Milan, Dortmund og Blackburn. Nå vet jeg ikke hvor ivrige dere er på å få Nordmøre nordover. Det er mulig noen trekker i trådene? Da sier jeg: Slutt med det, da. Dere har nok land. Trenger ikke noe nytt og større.


Alle vet at et Nordmøre uten Kristiansund ikke vil bli noe Nordmøre. Kanskje ryker Romsdalen, også? Romsdalsfjorden blir grense mellom nord og sør. Rindal har dratt, utrolig nok også Halsa. La det bli med det. Jeg kjenner meg som nordmøring, og savner i dag sterke talsmenn som Margrete Seter og Dagfinn Ripnes – en nordmøring på sin hals, slik jeg opplevde ham som ordfører. Og kjenner ham i dag. Sterke personligheter går aldri av moten. Som redaktør i Driva, startet jeg med egen temaavis om Nordmørsbyen. Fordi jeg trodde på det vi hadde sammen.


Bestefar min var handelsmann i Bøfjorden. Han reiste med dampen til Kristiansund for å handle varer. Senere reiste han som selger for Halsa skoindustrier rundt på hele Nordmøre. Jeg vil gjerne fortsette denne reisen. Som nordmøring. Akkurat som bestefar. Så blar jeg i kassen med plater som er knyttet til Nordmøre. Setter på El Cuero. Et favorittband. Etterpå Ola Bræin, Henning Sommerro og Dordi Bergheim sin plate, «Song til Nordmøre», utgitt på Ottar Roaldset sitt plateselskap, Oppsong i Torjulvågen. Det er nært og vakkert.

Dette ble nesten personlig. La det være slik.