Lørdag kveld kom jeg over kronikken «Mamma bipolar» på NRK sine nettsider. Jeg respekterer og beundrer ordene som Datter til bipolar ytrer, men jeg kan ikke la den stå ubesvart. Grunnen til det er at jeg har opplevd den andre siden av det hun beskriver. Jeg har vært pasient innen psykiatrien.

Stigma og skam rundt psykisk helse er fremdeles stort i Norge og jeg håper det i fremtiden kan bli et mer åpent samfunn som både respekterer og aksepterer psykisk helse og de utfordringene det medfører. Ikke minst at det blir et felt i det norske helsevesenet som det investeres mer i. Både forebyggende og behandlende, og at det resulterer i at de som behøver hjelp, får det. Riktig hjelp til riktig tid.

Psykisk helsevern

Hadde du for ett år siden spurt meg om hva som ville ha vært mest sannsynlig av å bli lottomillionær og innlagt med tvang på psykiatrisk avdeling ved et norsk sykehus, så hadde jeg uten å tenke meg om svart lottomillionær.

Voksen kvinne som aldri har satt sin fot innenfor et psykiatrisk sykehus og heller ikke har hatt tunge tilfeller av psykiske lidelser, hvor sannsynlig er det? Men noen ganger så skjer det mest usannsynlige.

Er jeg stolt av at jeg er blitt en del av statistikken innen psykisk helsevern? «Nei». Skammer jeg meg? «Nææhhh…..» må bli det rette svaret på det. Hadde det norske samfunnet vært mer åpent og rausere, så ja da hadde det ikke vært noe stress å fortelle venner og familie om hva jeg har vært gjennom. Men jeg velger å være taus. I hvert fall til de jeg antar ville håndtert det rimelig dårlig. Det sier en del.

Angst og depresjon er de «snille» diagnosene som det fleste aksepterer. Å «angste» er jo blitt et dagligdags uttrykk blant mange. Paranoid schizofrene eller bipolare er «gærningene». Hvert fall slik de fleste tenker om disse diagnosene. Hvem vil ha en schizofren venn liksom? Ingen jeg kjenner.

Derfor skriver jeg denne kronikken under pseudonym. Det greske ordet betyr rett og slett falskt navn. Det er best slik. Publisitet rundt min egen private sfære ønsker jeg ikke. Jeg orker ikke at mitt riktige navn skal bli det mest googlede i 2021. Kanskje rett etter Corona, Covid-19 eller karantene-regler. Det er ikke mitt mål. Målet med å skrive denne kronikken er å gi deg, det norske folk og helsemyndigheteneinformasjon om hvordan det er å være psykiatrisk pasient innlagt på tvang, hvor jævlig det oppleves og ikke minst krenkende å bli frarøvet sin egen autonomi. I det lange løp kan du ende opp med at situasjonen du har vært i oppleves traumatiserende.

Tvang

Fra 1.september 2017 ble det mulig å behandle pasienter mot pasientens vilje. Det vil i korte trekk si at du ikke skjønner hvor bra behandlingen er for deg og at vedtak om tvungen psykisk helsevern kan fattes. Du blir definert som at du ikke ersamtykkekompetent.

Samtykkekompetansen kan bortfalle helt eller delvis dersom pasienten på grunn av fysiske eller psykiske forstyrrelser, senil demens eller psykisk utviklingshemming åpenbart ikke er i stand til å forstå hva samtykket omfatter.

(Lov om psykisk helsevern §3-3)

I mitt tilfelle så bad jeg om hjelp. Fikk hjelp, men var ikke enig i den tentative(foreløpige) diagnosen som ble satt. I et demokratisk land må det være lov å uttrykke din mening uten at dette skal brukes imot deg av helsepersonell. Jeg er selv autorisert helsepersonell, og kjenner godt til lovverkethelsepersonell er pliktige til å følge. De erfaringene som jeg fikk ved å være pasient innen psykisk helsevern er faktiskskremmende og jeg blir oppriktig flau av helsevesenet vårt.

Enkelte ganger er det helt greit, hvis du er skikkelig syk, og ute av stand til å ta vare på deg selv. Men det er ikke sikkert det er slik alltid, og det er ikke sikkert du er så syk som den som fatter vedtaket, mener. Du må likevel ta imot behandlingen, som kan være legemidler eller innleggelse, eller begge deler. Du kan ikke nekte.(Paulsen og Gundersen 2017).

Jeg samarbeidet og tok de medisinene som jeg fikk utdelt. Var aldri innlagt med bruk av tvangsmedisinering. I praksis opplevde jeg både press og utidig oppførsel fra ansatte da jeg etter en tid fortalte hvordan medisinene virket på meg. Det ble tolket dithen at jeg ikke samarbeidet om behandlingen, og vedtaket om innleggelse på tvang ble ikke opphevet slik som jeg ble forespeilet uken før. Er det et slik helsevesen vi ønsker i Norge? At pasientens utsagn blir brukt mot pasienten siden vedkommende er lagt inn i psykiatrien?

Målet for 2019 om reduksjon i antall pasienter med vedtak om tvangsmidler ble ikke oppnådd på landsbasis (Proposisjon 1 S(2020-2021)). Ingen av de regionale helseforetakene har nådd målet. Antall pasienter med minst ett tvangsmiddelvedtak har økt med 64 fra foregående år. I 2018 var det 2 164 pasienter som hadde minst ett tvangsmiddelvedtak, mens det i 2019 var det 2 227. Og det er mange. Spesielt siden tendensen er at det er en økning i antall pasienter. Tvang skal alltid være siste utvei, eller kun i de tilfeller hvor det ansees som formålsløst å tilby frivillig behandling ifølge loven om psykisk helsevern.

Fremtiden

Jeg mener det kreves et kraftig økonomisk løft og en satsning innen psykisk helse i Norge, både i førstelinjetjenesten og i spesialisthelsetjenesten. Vi kan ikke fortsette å ha et helsevesen hvor tilfeldighetene avgjør om du får behandling, hvilken behandling du blir tilbudt og ikke minst om behandlingen er adekvat i ditt tilfelle.

I vedtaket om tvunget psykisk helsevern har psykiateren ved sykehuset skrevet at jeg med mer innsikt i egen tilstand som ledd i en tilfriskning vil ikke bruken av tvang nødvendigvis føre til dårligere samarbeid med helsevesenet i fremtiden. Der tar han feil.

Jeg er glad i fastlegen min, som viser forståelse for at jeg har vært i en vanskelig situasjon og som er en støtte i etterkant av innleggelsen. Jeg mottar samtaleterapi hos psykiateren ved DPS’en. Men jeg gruer meg for å kontakte den kommunale legevakten hvis jeg behøver tilsyn av lege når ikke fastlegen min er på jobb. Jeg er redd for hvordan jeg vil bli behandlet, og det var jeg ikke før jeg ble innlagt på tvang.

Folkehelseinstituttet innhenter informasjon fra tidligere pasienter og utformer rapporter. Januar 2021 kom årsrapporten «Pasienters erfaringer med døgnopphold i psykisk helsevern» og jeg har sett på rapporten for Helse Sør-Øst RHF.

«Har du blitt behandlet nedlatende eller krenkende av behandlerne/personalet under oppholdet?» (spørsmål nr 23 under «Negative hendelser»)

Samlet er 1 585 pasienters erfaringer tatt med under denne delen, og av disse er det 174 som svarte «Ja, noen ganger» (11 prosent) og 32 som svarte «Ja, mange ganger» (2 prosent). Totalt gir det 206 pasienter (13 %) som har opplevd å bli behandlet nedlatende eller krenkende. Det er mange. Det er på høy tid at dette endrer seg, og at pasienter blir behandlet med respekt.

Jeg håper virkelig at disse rapportene blir brukt i det videre arbeidet med å utvikle helsevesenet og at de ikke ender opp som skuffevarmere. For selv om du en gang har vært innlagt på tvang, så betyr det ikke at dine erfaringer som pasient og at din stemme ikke er viktig. Du skal bli hørt.

Regjeringen foreslår å legge om tilskuddsordningen for Rask psykisk helsehjelp for å legge til rette for at kommuner etablerer ordningen. Omleggingen skal skje gradvis, og for 2021 foreslår regjeringen å omprioritere 10 millioner kroner i budsjettet for å øke kapasiteten i opplærings- og utdanningspakken for Rask psykisk helsehjelp til dette formålet. (Forslag til revidert Statsbudsjett 2021)

Regjeringen bør benytte anledningen til å slå på stortromma slik at det bevilges mer midler til å heve kompetansen til de som allerede jobber innen psykiatrien og at det blir mange nokstillinger med høy nok lønn slik det blir attraktivt blant psykologer og leger/psykiatere å ta på seg de verdifulle arbeidsoppgavene. Psykiateren, som jeg hadde oppfølging av,blandet meg og en annen pasient, og det gjør noe med troverdigheten og tilliten.

Det er også dessverre mange ufaglærte som er del av behandlingstilbudet ved psykiatriske avdelinger. Jeg sier ikke at de ikke kan gjøre en god jobb, men at veiledning og muligheter for å videreutdanne personalet er nødvendig for å sikre at pasienter som mottar tjenester inn under psykisk helsevern får den oppfølgingen som de fortjener og at duopplever å bli håndtert som et individ som fortjener respekt og ivaretakelse i en krevende livssituasjon. Medisiner kan være viktig for mange pasienter, men det bør vurderes i hvert enkelt tilfelle siden det er mange veier frem til målet. Andre tilbud som kan hjelpe er musikkterapi hvor musikkterapeuter står for oppfølgingen og fysisk aktivitet ledet av fysioterapeuter.

Psykisk helsehjelp behøver mer satsning, endringer er nødvendige og ikke minst at satsning på psykisk helse gjør at stigma/skam rundt psykiske diagnoser i det norske samfunnet minker. Og det behøver vi nå!