I det krevende arbeidet med kommunebudsjettene er man alltid på jakt etter muligheter til å redusere kostnader. Barnevernet kan ikke være en slik mulighet.

Krisen i barnevernet i Bergen, hvor byrådet nettopp har gått av på grunn av flere tragiske saker, understreker alvoret. Realiteten er at det har kommet omfattende og sterk kritikk mot barnevernet på tvers av landet gjennom flere år. Ansvaret ligger først og fremst på de politiske og administrative ledelsesnivåene. Det er de som har ansvaret både for tilstrekkelig budsjettering, og for organisering og kvalitetssikring av arbeidet. De enkelte saksbehandlerne fortjener ikke å bære byrden av kritikken.

Får ikke hjelpen de trenger

Det er mye usaklig kritikk av barnevernet, men også mye kritikk som dessverre er berettiget og godt fundert. Helsetilsynets landsomfattende tilsyn i 2020-2021 avdekket flere grunnleggende utfordringer. Dette omfattet blant annet at det er vanlig at barnevernet ikke innhenter barnas synspunkter, uten hensyn til barns rett til medvirkning. Resultatet av svikten på flere områder er at barn og familier i altfor mange tilfeller ikke får den hjelpen de trenger. Både barnevern og politisk ansvarlige i alle kommuner trenger å sette seg inn i kritikken fra Helsetilsynet og andre seriøse aktører, og bruke den som essensielle læringspunkter.

Krever en annen type

Samtidig vil barnevernreformen, også kjent som oppvekstreformen, kreve en litt annen type barnevern enn før. Barns medvirkning skal nå ha høyere prioritet i alle ledd. Dette er en oppgave og et ansvar barnevernet må rigges for. Reell medvirkning fra barn og unge krever tid, det krever tillit, og det krever mulighet til å bygge trygge relasjoner med barna, i sakene hvor dette er mulig. Alt dette krever igjen at barnevernet har tilstrekkelig med midler. Det handler om en investering i å sikre rettighetene til svært sårbare barn, og om å redusere risikoen for feil som kan bli til alvorlig skade for dem.

Sats på saksbehandlerne

Ressurser løser ikke alt, men de er en forutsetning. Det er vanskelig, og ofte umulig, for en saksbehandler å gjøre en god jobb hvis man nærmest må løpe fra sak til sak. Enkelt sagt: Ethvert forsøk på innsparing på barnevernet risikerer å ramme barn. En dårlig ressurssituasjon reduserer både grundighet og hurtighet, treffsikkerhet i tiltakene og rettssikkerhet. Det er helt nødvendig at saksbehandlerne har nok tid til å foreta nødvendige undersøkelser og en både rask og presis vurdering. Den eneste veien videre er å satse på saksbehandlerne, kombinert med et generelt løft i rutiner.

Må prioriteres

Det nye fokuset i oppvekstreformen på forebyggingstiltak og tidlig innsats må heller ikke føre til kutt i barnevernets kapasitet til å følge opp saker med barn og familier i krise. Man kan ikke flytte midler fra saksbehandling og operativ tjeneste over på forebygging, når vi vet at barnevernet ofte sliter med å følge opp alvorlige saker allerede i dag. Begge innsatsområder må styrkes.

Det gjøres mye godt arbeid i barnevernet. Mange familier får hjelp. Mange barn reddes ut av hjem hvor de skades og i verste fall er i direkte fare. Barnevernansatte stiller opp hver dag for å hjelpe familier og beskytte barn så godt de kan. Problemet er alle de gangene hvor det går galt – og hvor det går galt på grunn av svikt i rutiner, svikt i kompetanse og svikt i ressurser og kapasitet. Barnevernet må prioriteres, rett og slett på grunn av de katastrofale konsekvensene for noen av de mest sårbare barna blant oss når vi ikke lykkes.

Signe Horn, generalsekretær, Voksne for Barn