I Norge har vi et såkalt «familiejordbruk». Dette har tradisjonelt bestått av mann og kone som har jobbet og driftet gården i felleskap og hentet hoveddelen av inntektene sine fra bruket.

Nå vet vi at 90% av alle gårdbrukere enten har binæringer og eller jobb utenom bruket og svært få drifter gården på fulltid i felleskap. Vi vet også at 1/3 av alle norske jordbruksbedrifter har negativ næringsinntekt.

Så hva er da dagens familiejordbruk i praksis? Jo, det er at den ene parten har sitt hovedvirke på gården og resten av familien stiller opp med gratis dugnadsarbeidskraft. Slik at bonden har mulighet til å rekke over arbeidsoppgavene. I praksis fungerer dagens familiejordbruk at man subsidierer den norske forbruker med rimelig mat. Da bonden selv ikke har et lønnsomhetsnivå som muliggjør å ha nok innleid arbeidskraft til at bonden kan ha regulerte arbeidstider og nok ferie/fritid.

Eller til at bondens partner faktisk finner det attraktiv å jobbe på gården.

Hard belastning

Slik er det altså ikke pr dags dato, da det lønner seg at partneren til bonden jobber utenom gården da gårdens inntekter ikke vil kunne gi i nærheten av den timebetalingen man vil få i et annet yrke.

Når er bonde er eneansvarlig for gård og dyr, er man svært sårbar ved sykdom/ulykker og andre uforutsatte hendelser. Det blir et ensomt yrke, og med de økonomiske rammevilkårene vi har pr dags dato kan dette være en hard belastning både psykisk og fysisk! Dessverre ser vi fra tid til annen eksempler der dette ikke ender godt, verken for bonde eller dyr.

Det sier seg selv at å jobbe over lange perioder med stort arbeidspress og sjelden fri ikke er sunt verken for psyka eller fysikken.

Urettferdig

De siste 30 år har norsk jordbruk som helhet fått mye skryt og bonden har vært løftet frem i mange festtaler. Vi er fremst i verden på bærekraft, dyrevelferd, medisinforbruk, dyrehelse, plantehelse osv.

I Norge har vi i denne tidsepoken hatt en enorm vekst i befolkningens kjøpekraft og en generell velstandsutvikling. Dessverre har ikke bonden fått ta del i denne utviklingen. Vi ligger på ca 1/3 av snittinntekta i Norge. Man kan jo stille seg spørsmålet: Er det rett at den yrkesutøveren som produserer det produktet vi alle er avhengig av hver dag skal presses ned i økonomisk uføre?

Bør ikke vi gårdbrukere kunne forvente å ha ei inntekt som folk flest?

Eller er det for mye å forvente at vi også skal kunne ha mulighet til å ha ferie og fritid og ha råd til at barna våre kan delta på fritidsaktiviteter som andre barn?

Ikke for sent

Er det for sent å redde det norske familiejordbruket?

Nei, det er ennå ikke for sent, men man er ute i siste liten!

Skal man kunne ha mulighet til å hente ut inntekt for to på et bruk, så må det andre rammevilkår til en de vi har i dag. Vi trenger en jamnstillingsplan for å likestille det å jobbe med matproduksjon med andre yrker! Først da kan vi redde familiejordbruket og bringe det tilbake slik det var.

Uten en jamstilling vil selvforsyninga fortsette å gå drastisk nedover og vi vil få en betydelig gjengroing å mindre verdiskapning i Norge.

Krever opptrappingsplan

Vi står nå fremfor et stortingsvalg og en mulig ny regjeringskoalisjon. Her har flere partier forpliktet seg til å tette gapet mellom bønder og folk flest med tidsfestning.

Arbeiderpartiet har ennå ikke sagt når de mener at bonden skal tjene som folk flest.

Ap har et valgkampslagord som er «nå er det vanlige folks tur og arbeidsfolkets tur». Hvis det er arbeidsfolk sin tur, burde ikke bonden være i den gruppa?

Dersom Ap med Støre i spissen ønsker økt norsk matvareberedskap, landbruk over hele landet en fortsatt god dyrevelferd og klimasmart landbruk, så må Ap forplikte seg til en tallfestet opptrappingsplan nå!