Gå til sidens hovedinnhold

Hvor er de heterofile forbildene i idretten?

Kronikk

«Alle» etterlyser at den første profilerte mannlige toppidrettsutøveren skal komme ut av skapet. Men det som haster langt mer er at de andre på toppen viser at det vil være trygt å gjøre det.

1. juni markerer starten på årets Pride-måned. For oss i det skeive idrettslaget Raballder Håndball er det en anledning til å reflektere både over hvor langt vi har kommet – og hvor langt vi har igjen – for å sikre inkludering og toleranse både på håndballbanen og alle andre idrettsarenaer.

For det er ingen hemmelighet at en rekke idrettsmiljøer fremdeles møter homofili på en dårlig måte, til tross for at de fleste snakker om viktigheten av mangfold.

Inkludert i KHK

La meg bruke meg selv som eksempel. Da jeg var 16 år, begynte jeg å spille på seniorlaget i min moderklubb Kristiansund. Det var et lag bestående av mange forskjellige mennesker: unge, gamle, tykke, tynne, gode spillere, mindre gode spillere, hvite og én mørkhudet. Alle skulle føle seg inkludert og velkomne og vi opplevde oss selv som verdens mest inkluderende klubb.

Men noen homo hadde vi ikke. Homovitser var det derimot mange av.

Hvordan skulle en 16-åring tolke det? Hvordan ville det ødelegge den lystige tonen på trening og i garderoben hvis jeg fortalte at jeg var homo? Ville jeg også være velkommen? Ville de fortsatt ønske å spille sammen med meg?

Et stykke igjen

Dette begynner å bli noen år siden, men dessverre er det bare få sesonger siden en av mine egne lagkamerater på Raballder ble kalt «jævla homo» etter en litt hard takling under en kamp.

I høst fanget banemikrofonen opp at fotballspiller Flamur Kastrati kalte VIF-trener Dag-Eilev Fagermo for en «jævla soper». Etter den massive kritikken som fulgte la Kastrati seg umiddelbart flat og forklarte at han ikke hadde vært klar over hva ordet han brukte betydde.

Men det er ingen tvil om at det fortsatt er et stykke igjen før inkluderingen og toleransen er der vi ønsker. For bare et par år siden viste en spørreundersøkelse VG gjennomførte blant spillerne i Tippeligaen at over halvparten trodde det ville være vanskelig for en spiller å stå frem som homofil i fotballmiljøet.

Fortsatt en del av gjengen

For min egen del føltes det som om jeg var den første og eneste homofile idrettsutøveren i Norge da jeg som 19-åring til slutt stod frem. Jeg var nervøs og sa til noen av spillerne på laget at hvis de fra nå ikke ville dele garderobe med meg, så kunne jeg eventuelt dusje før eller etter dem. Men det var det dummeste de hadde hørt.

Selvsagt var jeg fortsatt en del av gjengen! Mine bekymringer viste seg å være helt ubegrunnede.

De fleste av de få som står frem, får nesten utelukkende gode opplevelser. Hinderet ligger i at folk velger å ikke ta steget ut. Frykten for reaksjonene og hvilken virkning det vil ha på samhold, garderobekultur og vennskap er stor. De fleste vil jo ikke at ting skal bli annerledes, eller at deres åpenhet plutselig skal bli grunnlag for pinlige stillheter. De vil bare fortsette å være en del av gjengen og stille likt med alle andre.

Det gjør at mange velger å aldri fortelle, og at mange dessverre også slutter med idrett fordi de tenker at et liv som åpen homofil er vanskelig å kombinere med idrettskarriere.

Skyver på ansvaret

Og det er her idrettens inkluderingsarbeid svikter på to viktige punkter: For det første er LHBT-utfordringene i dag tatt inn som en del av det generelle antidiskrimineringsarbeidet hos idrettsforbundene. Arbeidet er preget av løsninger som er utviklet mot diskriminering av synlige minoriteter, og dessverre er det ikke slik at verktøy som kan brukes mot det, automatisk fungerer for å skape et trygt miljø for en usynlig minoritet som homofile. Forskjellige utfordringer krever forskjellige løsninger.

For det andre har idretten satset på at dette skal ordnes nedenfra og opp. Toppen har skjøvet ansvaret for inkludering av LHBT-personer nedover i systemet. Det er skrevet mangt og mye om hvordan det bør være, men de fleste gode praktiske tiltak har kommet på initiativ fra små aktører som ildsjeler eller enkeltklubber.

Vi i Raballder Håndball er en av dem. Men utover å holde festtaler om hvor inkluderende idretten er og skal være, har toppen i norsk idrett i stor grad glimret med sitt fravær.

Mister årganger

På samme måte som toppidretten gjennom årtier har vist rødt kort til rasisme, er det på tide å gi regnbuekortet til homotabuet. Men det er langt mellom profilerte heterofile idrettsstjerner som tar eierskap til homosaken. Jeg vet ikke om det er profilene som ikke vil, eller om vrangviljen ligger hos forbund og klubber, men forbildene i toppidretten er nøkkelen til at idretten skal oppfattes som trygg også for skeive.

For hvert år som går uten at de klart viser at de støtter også regnbuedelen av mangfoldet, så mister vi nye årganger med talentfulle utøvere som kunne beriket idretts-Norge.

Vurderte å gi meg

Selv om jeg elsket håndballen, vurderte jeg om jeg bare skulle gi meg med idrett allerede som tenåring. Hadde jeg gjort det, ville jeg aldri fått oppleve årene jeg senere har hatt i førstedivisjon og til og med en tur innom eliteserien. Hadde jeg visst hvor fint det ville gå, hadde jeg nok stått frem mye tidligere.

Men hvor mange er det i samme situasjon som ikke tør å ta det siste steget? Som dropper ut før idrettskarrieren i det hele tatt kommer i gang? Det vet vi ikke – og det er et stort tap for norsk idrett.

Som leder for Norges mest kjente regnbueklubb, oppfordrer jeg idretten til å støtte regnbuen.

(Denne kronikken er tidligere publisert i VG)

Kommentarer til denne saken