Gå til sidens hovedinnhold

Hvilket ansvar har befolkning og media i et demokrati?

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er to innlegg i Tidens Krav som har fanget min oppmerksomhet den siste tiden. Det ene er innlegget om hvordan en del av befolkningen velger å ikke ta vaksine mot Covid19 (TK, 26.09.2021), og det andre er innlegg skrevet av Morten Walløe Tvedt om hvordan regjeringen ønsker å gjøre hastevedtak i lovverket inneværende år, varige (TK, 28.09.2021).

Først vil jeg berømme Tidens Krav for å nyansere debatten om vaksine/ikke vaksine mot Covid 19. I artikkelen pekes det blant annet mot viktige momenter i forhold til orientert samtykke i befolkningen og hvordan vi som demokrati må ivareta alle sine rettigheter. Dette innlegget sammen med innlegget til Morten Walløe Tvedt om hvordan styresmaktene nå ønsker å gjøre hastehjemler i lovverket varige, gjør at jeg stiller meg noen spørsmål.

Plikter i et demokrati

Disse to innleggene reiser for meg spørsmål om demokrati og plikter man har som borger i et demokrati. For demokratiske styringsprosesser er ikke gitt. Et demokrati må voktes, utvikles og jobbes med. Og hvem er det som har ansvaret for dette?

I forhold til artikkelen om vaksine/ikke vaksine tenker jeg at det hadde vært interessant å sett et skikkelig dypdykk fra media sin side. Hvordan har media håndtert Covid-19 siden mars 2020? Hvor nyansert har bildet vært, altså har man dekt opp flere sider av saken? Har kritiske stemmer fått kommet frem, og har stemmer blitt sensurert? Har befolkningen fått høre om blant annet gigantiske protester verden over mot tiltak innført i Covid-19-øyemed? Har media oppfylt sin rolle i forhold til Vær varsom-plakaten? I artikkelen står det også at over 10.000 høringssvar kom inn før innføring av vaksinepasset i juli. Dette hadde det også vært interessant om media kikket nærmere på.

250 endringer i året

Ifølge Tvedt har Helsedirektoratet gjort en endring i Covid-19-forskriften annenhver dag, eller over 250 ganger på drøyt ett år. Hvordan skal vi, befolkningen, i det hele tatt kunne forholde oss til dette? Om forskriften brytes kan vi, befolkningen, straffes. Rent praktisk kan endringene i smittevernloven nå for eksempel gi Helsedirektoratet fullmakt til å pålegge store grupper av folk karantene og isolasjon uten at de har gjort noe annet enn å være på samme sted som en som har testet positivt. Før Covid-19-forskriften måtte en lege vurdere det som nødvendig på individuelt grunnlag. Her er det store innskrenkninger i individuell frihet som også leder tankene mot overvåkningssamfunn. Og dette ønsker styresmaktene å gjøre permanent!

Bør ta oss tid

Hans Petter Graver diskuterer i sin bok «Pandemi og unntakstilstand. Hva Covid-19 sier om den norske rettsstaten» blant annet om Norge bør få egen beredskapslov. Hvorfor kan vi ikke nå ta oss tid til å se nærmere på erfaringer fra inneværende år og lytte til fagfolk? Et annet moment det bør fokuseres på er de korte høringsfristene på endringer i lovverket – noen høringsfrister har det kun vært dager å reagere på for befolkningen og ulike interesseorganisasjoner. Dette må nå opphøre.

Dette er for meg meget overbevisende grunnlag for å sette på bremsene, være Føre-var i forhold til demokratiske prosesser og maktkontroll. Nå har vi tid og anledning til å la et samlet fagmiljø gå gjennom endringene gjort i lovene inneværende år, og tenke langsiktig og demokratisk. Er det ikke slik man gjør det i et demokrati?

I et demokrati med ansvarlige borgere tenker jeg at disse momentene er viktig å diskutere fremover, både for å verne om demokratiet og forberede oss på eventuelle nye krisesituasjoner.

Les også

Har lyktes med vaksine-grep: – Vi tar omsorgsrollen på alvor

Les også

11 personer vil ha erstatning etter koronavaksine

Les også

Midlertidig krisejus blir til varige endringer

Kommentarer til denne saken