Som leseren allerede vet, er den statlige såkalte miljøvennlige energisatsingen på hav og land et skalkeskjul for å gi bort billig strøm til Europa gjennom ACER-avtalen (europeisk energibyrå). Utenlandske energiselskap som tidligere stod på randen av konkurs nettopp pga. for lite politisk etterspørsel av vindturbiner i eget land har nå fornyet håp gjennom norske skattepenger. Norge skal males grønt til enhver pris.

I Møre og Romsdal har vi Nordøyane som skrekkeksempel. Vindturbinene er der nå. I dag tier partiene om saken; det er jo valgkamp. Det er tross alt nasjonale føringer som har skapt denne lokale situasjonen; da kan man jo tenke seg at temaet er vesentlig i valgets sammenheng. Hvordan skal staten forholde seg til lokaldemokratiet? Selv Birgit Kjerstad, som har skreket i megafon mot vindturbinenes utbygging, nå 1. kandidat for SV, ser neppe ut å bry seg stort lenger om hele utbyggingssaka. Nå har hun rettet sitt sinne mot Møreaksen, og står dermed på lik populistisk linje med Frp for å hanke inn stemmer på samferdselstemaet.

I Liberalistene mener vi at lokaldemokratiet skal ha siste ord i statens beslutninger. Når naturen raseres, beboernes trivsel og sikkerhet reduseres, må lokaldemokratiet kunne si nei. Slik fungerer det dessverre ikke. Statens energiforvalter NVE har hjemmel å overkjøre kommunene. De kan bli hørt, men planene utføres uansett. Hvis folk samler seg juridisk og går til sak, fungerer plutselig ikke rettsapparatet mer. Staten får alltid medhold, selv om tydelige brudd og uaktsomheter påvises av fagfolk og ingeniører.

Kommunene som er fargelagt for eventuelle vindkraftanlegg må være i spissen for å fronte annen lovgivning. Ett stortingsvedtak må kunne holde. Da reiser spørsmålet: hvilke parti vil kjempe for det og går inn for ekte desentralisering? Eller fortsetter skattebetalerne med å gjøre utenlandske energiselskap rikere? Skal EØS-kritiske SP kreve endringer hvis de inntar regjeringskontorene?

Liberalistene er mot subsidiering av vindturbiner til havs og på land, og går heller inn for å bygge sistegenerasjons atomkraftverk i tillegg til vår velfungerende vannkraft. Det er mye å hente av kjernefisjon og thorium, uten avfall og forurensning. Da Tyskland forbød atomkraft, gikk landet over til kreftfremkallende strømproduksjon. Det lå ingen vitenskap bak vedtaket, bare frykt etter flodbølgen i Japan (hvor, for øvrig, ingen døde i eksplosjonen på kraftanlegget i Fukushima).

Imidlertid I Polen lukter lufta vondt av kullforbrenning, og der dør hvert år 5000 sjeler av utslipp kullfabrikkene medfører. Satsingen på kull vil bare øke når vindkraft jages bort til Norge og så lenge polakkene er kresne for russisk rørgass. Til sammenligning så dumper polske kullfabrikker alene omtrentlig like mye CO2 i lufta som hele økonomien i Nederland gjør. Vindturbiner på Haramsøya raserer ikke bare næromgivelsen, men tar også indirekte liv. Husk det når du stemmer.