Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Så var folkeavstemningen gjennomført og to av tre stemte for å bli værende i Møre og Romsdal. Deltakelsen var på mindre enn 30%. Dette er oppsiktsvekkende på mange måter.
Hvorfor er deltakelsen så lav? Er befolkningen likegyldig? Har man ikke fått nok av fogderistrid? Har befolkningen glemt Tjeldbergodden, Ormen Lange, flytting av offentlige arbeidsplasser, flytting av funksjoner ved sykehuset, sykehuskampen, stenging av fødeavdelingen, hvordan det er å være i mindretall i M&R? Tror man at det uansett ikke nytter og ikke er bryet verdt? Da fortjener man ikke bedre.
Svak prosess
Prosessen rundt folkeavstemningen er oppsiktsvekkende svak. De fleste partier ville støtte folkeavstemming før valget i 2019, om ikke annet for å unngå å tape stemmer. Det tok så hele fem måneder før saken ble behandlet i bystyret. 4. februar 2020 ble det vedtatt at spørsmålet skulle utredes og stemmes over. Det første året gikk med til to møter med Aure og Smøla, samt en time langt web-møte med fylkesordfører fra Trøndelag. Man ble enige om en felles utredning og ansatte en person til å lede dette. Da var man allerede kommet til mars 2021. Det eneste det da var tid til var å kopiere de rapportene som var laget fra før. Noen felles samling med politikere fra Trøndelag, for å lodde stemningen og diskutere muligheter, ble ikke holdt. En delegasjon hadde jo vært i Trondheim på en liten dagstur og snakket med trønderne i 2016!
Bystyret har avgjort regionsaken: – Det er ikke protester, men dialog og samhandling som har gitt resultater
Så forventet alle at Aure, Smøla og Kristiansund skulle stemme over dette samtidig, samtidig med stortingsvalget. Nei, man skulle la det gå enda mer tid, og Kristiansund var mye tregere enn Aure og Smøla, slik at man hadde resultatene derfra å gå ut fra. Kommunen laget et rundskriv til innbyggerne om hvorfor man ikke burde stemme for regionendring. Ordfører og partileder skrev i et innlegg at man burde stemme mot. Avstemningen var ferdig 17. januar 2022. Dette betyr altså at Kristiansund brukte nesten 2 år fra bystyrevedtaket og 2,5 år etter valget, til å få gjennomført dette. Man kan vel ikke forvente noe annet når ordfører i utgangspunktet flagger at han er mot. Berit Frey uttrykte misnøye med at de ikke hadde hatt møter. Asgeir Bahre Hansen kalte det trenering.
Nå skal alt bli «meget bedre»
Man var redd for at Campus og kulturhus skulle ryke. Dette var høyst usikkert, så lenge man ikke hadde diskutert dette med trønderne. Nå kan man i hvert fall si at det er enorm prestisje knyttet til kulturhus og Campus, som M&R er garantisten for. Nå skal vi bygge byen for fremtiden. Nå skal alt bli «meget bedre». Nå skal dette bygges med flotte bygninger, mange studenter og fylkeskommunale arbeidsplasser. Vi ser fram til at løftene oppfylles.
Raushet?
For tiden snakkes det om sammenslåing av NAV i Molde og Kristiansund. Kristin Sørheim tar det som en selvfølge at dette må legges til Kristiansund. Kjell Neergaard etterlyser raushet fra Molde sin side, gitt historikken og den nåværende fordeling av offentlige arbeidsplasser. Han glemmer at dette er et fremmedord i resten av fylket. Noen ordførere fra Romsdal svarer på tiltale og vil vise sin raushet gjennom å støtte at NAV-ombudet må legges til Kristiansund. På hjemmesidene til Agder fylke, som fikk landets første NAV-ombud, kan man lese følgende: «Vi er per i dag én person ansatt i tjenesten, og har kontorsted både i Arendal og i Kristiansand.» Da forstår vi romsdalsordførernes generøsitet. At man skal samle NAV, hvis dette legges til Kristiansund, nei, det støttes ikke.
Lykke til med nye 100 år med fogderikamp.
Var det egentlig Trøndelag vi ville?
Nordmørslista om valgresultatet: – Mange er ikke fornøyd med tingenes tilstand