Gå til sidens hovedinnhold

Global skattejakt på 1300 milliarder kroner

I sommer kom nyheten om at over 130 land er enige om en global skattereform. Om reformen virker, kan den gi verden 1300 milliarder kroner i økte skatteinntekter.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Forskningsdagene 22. september - 3. oktober 2021

Både i Norge og internasjonalt har det de senere årene vært særlig søkelys på skattleggingen av store, multinasjonale teknologikonserner som Google, Amazon, Facebook og Apple. Mange mener at disse betaler for lite skatt.

For at et selskap skal være skattepliktig til et land, må det ha en tilknytning til landet. Det er i hovedsak to alternative krav for skatteplikt. Hovedregelen er at selskapet er skattepliktig til landet det hører hjemme i. Hvor et selskap hører hjemme kan av og til være vanskelig å avgjøre, men den problemstillingen lar jeg ligge her. Er det hjemmehørende f. eks. i Norge, vil det være skattepliktig hit for all inntekt uansett hvor i verden inntekten er opptjent. Selskapet kan også være skattepliktig i et annet land for inntekt av virksomhet det driver i landet.

Når de fleste stater har disse to hovedprinsippene for skatteplikt, vil det kunne oppstå fare for at skattyter betaler skatt av samme inntekt i flere land, såkalt dobbeltbeskatning. Det er derfor utarbeidet en mengde internasjonale skatteavtaler, de fleste bilaterale og noen multilaterale, som skal hindre dobbeltbeskatning og fordele skattegrunnlaget mellom landene.

Skal hindre dobbeltbeskatning

Skatteavtalene er i hovedregelen utarbeidet etter en mal utarbeidet av OECD og har gjerne som kriterium at det må foreligge «fast driftssted» i et land for at landet skal kunne skattlegge virksomheten. Kriteriet er ikke godt tilpasset den digitale økonomien, hvor det ofte ikke er nødvendig med et fast driftssted i et land for å drive betydelig økonomisk virksomhet der.

Skatteavtalene skal altså hindre dobbeltbeskatning – at selskapene ikke skal betale for mye skatt. De løser ikke problemet med at noen selskaper betaler for lite skatt.

At selskapene betaler lite skatt, kan skyldes flere forhold. Det ene er at mange selskaper som selger digitale tjenester mv., ikke har driftssted i staten hvor de selger tjenestene - det som gjerne kalles markeddsstaten. Det betaler dermed lite skatt der. Dette er et problem for markedsstatene.

Lavest mulig

Men selskapet betaler gjerne heller ikke så mye skatt i den staten der de har fast driftssted eller hører hjemme i. Det er særlig to grunner til det. Det ene er at de ofte etablerer virksomheten i en stat med lite skatt. F. eks. har mange digitale selskaper etablert salgsselskap for Europa i Irland, hvor selskapsskatten bare er 12,5 prosent. Dette igjen fører til at land konkurrerer om å ha lavest mulig skatter for å få selskapene til å etablere seg der, såkalt internasjonal skattekonkurranse. Dette er hovedgrunnen til at selskapsskatten på noen år har gått ned fra 28 til 22 prosent i Norge.

At avtalen er et stort gjennombrudd i det internasjonale skattesamarbeidet, er det liten tvil om.

Odd Anders Bøyum-Folkeseth

Et annet problem er bruken av såkalte skatteparadiser. Skatteparadiser har ikke en entydig definisjon, men det brukes gjerne som betegnelse på stater med svært lav eller ingen skatt. De har også gjerne et system med hemmelighold som legger til rette for direkte skattesnyteri. For at utenlandske selskaper skal kunne etablere seg i et skatteparadis, er det gjerne et krav at de ikke skal drive virksomhet der. Man kan altså ikke slippe skatt ved å etablere virksomheten der. En typisk metode for konsernselskap som etablerer seg i et skatteparadis er å ikke drive virksomhet, men gjerne å eie rettigheter til et verdifullt patent eller selve merkenavnet for virksomheten. Andre selskaper i konsernet betaler så for rettigheten til å bruke patenter eller varemerker. Betalingen kan fradras i skattepliktig inntekt for selskapet som betaler, og reduserer dermed det skattepliktige overskuddet der. Samtidig blir betalingen ikke skattepliktig i skatteparadiset. Dette er det som kalles overskuddsflytting og omtales som aggressiv skatteplanlegging. Det er i utgangspunktet lovlig, men det er uheldig for statenes skattefundament.

15% for lavt?

Hva kan man så gjøre med dette? En eller annen form for samkjøring av selskapsskatten er ganske åpenbart svaret. Flere internasjonale aktører har arbeidet med dette, bl.a. EU, FN, G7/20 og OECD. Den planen som noen omtaler som «global skattereform», er resultatet av et langt og grundig forarbeid gjennom OECDs Inclusive Framework om BEPS, hvor 140 stater har deltatt.

Planen innebærer en global minsteskattesats på 15 prosent, samtidig som det er innført ordninger som innebærer en mer rettferdig fordeling av skattefundamentet ved at markedsstaten får en større del av skatten. Planen støttes av 132 land, som til sammen representerer 90 prosent av verdens nasjonalprodukt. Den har altså bred støtte. Det er riktignok relativt få selskaper som vil omfattes av den globale minsteskattesatsen – færre enn 10 000. Men OECD anslår at den vil bidra til nesten 1 300 milliarder kroner i økte årlige skatteinntekter.

Det har vært reist kritikk mot planen, bl.a. fordi minstesatsen på 15% anses for lav. På den annen side har land som Irland og Ungarn, med lav selskapskatt, foreløpig ikke støttet planen. Internasjonale organisasjoner som Tax Justice Network har kritisert avtalen for at den favoriserer de rike landene.

At avtalen er et stort gjennombrudd i det internasjonale skattesamarbeidet, er det liten tvil om. Når planen nå skal gjennomføres, gjenstår det å se hvor viktig den faktisk blir.

Les også

Digitale helsetjenester gir fare for utenforskap

Les også

Slik undergraver demagogene demokratiet

Kommentarer til denne saken