Krigen i Ukraina har, på en særs ubehagelig og grusom måte, pekt på et mer allment trekk ved utviklingen i verden de siste 25-30 år. I alle fall i vår del av verden. Dette er en økende nedbygging eller begrensning i demokratiske rettigheter og en økende mangel på tillit til ulike statsbærende institusjoner i en rekke land. Ofte skjer dette i land med relativt kortvarige og begrensede demokratiske tradisjoner som Ungarn, Tyrkia, Polen og Russland, men også i et land som vi tidligere har sett på som et av demokratiets grunnleggere, nemlig USA. Årsakene til denne utviklingen er sammensatte og må delvis forstås i sammenheng med det enkelte lands historie og situasjon, men har samtidig en del viktige felles trekk.

Må være forberedt

Her i Norden er det viktig at vi forstår hva som skjer og er forberedt på en utvikling som også kan føre oss i en uheldig retning. Dette til tross for at vi i de nordiske landene i dag har en godt fungerende demokratisk styreform som er tuftet på en felles forståelse og tillit i befolkningen. Om dette fortsatt skal være situasjonen er det av vesentlig betydning at befolkningen i våre land er forberedt på og klar i sin motstand mot antidemokratiske krefter. Og dette gjelder både om disse utviklingstrekkene er eksplisitt antidemokratiske eller ikke. F.eks. kan troen på at USA styres av barnespisende kannibaler være like skadelig for et demokrati som direkte nazistiske ideer om samfunnet.

Plattformer uten styring

Slik jeg ser det begynte en samfunnsmessig utvikling i løpet av 1990-tallet som har hatt stor betydning for de antidemokratiske trekkene en i økende grad ser komme til uttrykk i dag. Paradoksalt nok skjedde dette omtrent på samme tid som det såkalte jernteppet ble borte og Sovjetsamveldet brøt sammen. Vi trodde jo den gang at nå var seieren vunnet. Demokratiet var den overlegne styringsformen. Men samtidig fikk vi internett og, etter hvert, all verdens ulike digitale plattformer uten redaktører eller annen styring. Og vi fikk nettsamfunn og en oppblussing av en rekke ulike konspirasjonsteorier. Enhver kunne nå masse-distribuere mer eller mindre bisarre meninger og påstander.

Visker ut skillet

En mer generell tendens, og antagelig også med like uheldige konsekvenser, er at en i økende grad har visket ut skillet mellom kunnskap og meninger, forskjellen mellom fakta og synsing. At vi fikk en amerikansk president med suveren forakt for kunnskap og fakta og med stor tro på egne innfall og magefølelse, har ikke gjort situasjonen bedre. Han legitimerte jo nettopp en slik utvikling. Og motstykket i Russland til Trump, Putin, synes å ha som ideal et samfunn bygget på en idé om et storslavisk rike. Det kan faktisk se ut som han trodde at dette idealet ble delt av store deler av det ukrainske folket. Og når vi opplever at lederne for to av verdens stormakter viser såpass underlige, uforutsigbare og, noen ganger, impulsive handlingsmønstre så er det grunn til bekymring. Noe særlig Ukraina betaler regningen for i dag.

Tynn og sårbar linje

Både Trump og Putin er eksempler på autoritære ledere med en alternativ forståelse av sosiale sammenhenger og av samfunnsmessige forhold. Kanskje noe av den forskjellen som en har sett mellom hva lederne i Russland og USA har satt i gang de siste fire-fem årene mer skyldes et mer selvstendig og rasjonelt amerikansk militært lederskap enn det en finner hos russerne. Uansett virker den amerikanske presidenten vi har i dag mer normal enn den forrige, mer forutsigbar og med et handlingsmønster innenfor forståelige rammer. Måtte det vare ved! Men som vi alle observerte ved stormingen av kongressen i Washington, det er snakk om en tynn og sårbar linje mellom lov og galskap.

Deler landet i to

Problemet er at det USA vi møter i dag ser ut til å være mer motsetnings- og konfliktfylt enn noen gang. I tillegg til allerede store eksisterende konflikter knyttet til rase og klasse har en nå fått et politisk skisma som i øyeblikket deler landet i to og delvis lammer det politisk. Og en stor andel av befolkningen, republikanere, er grunnleggende skeptiske til sentrale politiske instanser og valgordningen i landet. Dessuten er det en bekymring, både i den demokratiske delen av USA og her i Vest-Europa, at Donald Trump skal komme tilbake som president.

Uheldige tendenser

For å knytte an til den mer dagsaktuelle situasjonen så har det ovenstående betydning også for diskusjonen om Sveriges og Finlands medlemskap i NATO. Slik jeg ser det er en styrking av de demokratiske tradisjonene og elementene i NATO vesentlig for organisasjonens videre skjebne. At dette passer dårlig for Tyrkia, i alle fall for president Erdogan, er derfor lett å forstå. Dessuten er det en utvikling i flere land i NATO som gir grunn til bekymring. Selv om en nå, i alle fall i en periode, klart ser verdien av et forsvarsfellesskap i Europa og Nord-Amerika, var det mange uheldige tendenser i utvikling både i EU og NATO før invasjonen i Ukraina. Ungarn, Polen, Tyrkia er, slik jeg ser det, bare de mest uttalte eksemplene på en antidemokratisk utvikling i deler av Europa. Selv i Tyskland brøt demonstranter seg inn i nasjonalforsamlingen. Når da det som burde være den klare demokratiske garantisten i organisasjonen svikter så fundamentalt som det en så ved stormingen av kongressen i USA, er det grunn til å knytte til seg alle gode nye krefter.

Trenger hverandre

Slik jeg ser det er det altså ikke bare sånn at Sverige og Finland har behov for NATO. Organisasjonen har også behov for dem. Særlig gjelder dette for de mindre, demokratiske, medlemslandene. Og realistiske alternativer til NATO finnes ikke for dem i dag. Framover vil det stilles store krav til oss alle. NATO er, og må være, en organisasjon av demokratiske stater. Og vi har selv noe av ansvaret for at dette ivaretas.

Les også

Vi trenger et sterkt forsvar

Les også

Et tettere nordisk samarbeid under NATOs banner