Jeg elsker indre havn som en gang var byens hjerte. I framtiden en potensiell pulserende moderne bydel for høy livskvalitet i en blanding av næring, boenheter og rekreasjon, tett innvevd i hverandre med grønne transportårer.

Nærmest daglig går jeg tur for å beskue livet og da spesielt trafikken på havna. Jeg får selvsagt med meg sundbåtene. Byens varemerke nr. 1. Lar meg forundre over hvor lite smykket og miljøskaperen «Framnæs» benyttes. Ikke minst hvordan den opereres som den pendelfergen den er.

Dagens «Framnæs» er bygget nært opp som en kopi av originalfartøyet i en litt forstørret utgave. Som på originalen er framdriftsmaskinen lokalisert midtskips tilknyttet en gjennomgående langskips aksel med propell i hver ende.

På originalen var akselen delt i en forre og en aktre del med dampmaskinen montert innpå i midten. På dagens «Framnæs» er akselen kontinuerlig gjennomgående i underkant av dieselmotor og tilkoblet motor via kilremer.

På originalen skiftet maskinisten dreieretning og effekt via dampsleide og ventil etter signal fra maskintelegraf. Dette ga en mjuk og sikker igangsetting og effektuttak. På dagens kopi skiftes dreieretning vha gir. Hvor mykt gir innkobles er her prisgitt fører. Det være seg hastighet inn til kai så vel som pådrag på motor.

Skifting av dreieretning - inn og utkoblinger av gir - er den mest belastende påkjenningen på anlegget. Her er kjøremønster viktig. Hvilken av pendelfergene i veinettet bakker ut og snur? Dette gir jo større belastning, større drivstoffforbruk, større tidsbruk og dobler antall girskift. Slik som «Framnæs» unødvendig opereres i dag, dobles antall girskift/toppbelastninger.

Etter som jeg har forstått, er det en ansvarsfordeling på vedlikeholdssiden mellom stiftelsen og sundbåtselskapet der selskapet tar skrog, maskineri og alt mekanisk. Stiftelsen tar alt treverk, dvs. dekk, overbygg og innredning. Det skulle slik være i selskapets interesse å operere fartøyet mest mulig optimalt ut fra et vedlikeholdsperspektiv som pendelferge.