Ordfører i Averøy, Ingrid Ovidie Rangønes, har i et innlegg i Tidens Krav 28.04.22 gitt en beskrivelse av en utvikling innen fødselsomsorgen som er både illustrerende og tankevekkende. Her viser hun med egne opplevelser og erfaringer en utvikling der en stadig har økt omløpshastigheten i den situasjonen fødende opplever. Mens en tidligere fikk tid til både ro og kontaktetablering med eget barn, amming, råd og støtte, er det i dag åpenbart et mål å korte ned tida i fødselsomsorgen så mye som mulig. En konklusjon Strøm har er følgende: De fødende skal ikke måtte føde med tidspress og krav om inntjening over seg. De skal få føde sine barn i ro.

Som ofte ellers tar ordføreren i Averøy tak i viktige spørsmål og uavhengig av hva som til en hver tid er helt politisk stuerent. I denne aktuelle saken peker hun indirekte også på et forhold av mer generell karakter. Et forhold jeg ble mer og mer oppmerksom på i de over 40 årene jeg arbeidet med utvikling og problemer hos barn og ungdom, var det stresset de ble – og blir – utsatt for. Et stress som begynner allerede tidlig i utviklingen. Om du følger standard utviklingsideal så bør du være i barnehage allerede som 1-åring. Og begge foreldrene tilbake i arbeidslivet. Og deretter går det slag i slag. Både barn og foreldre møter stadig nye, og ofte standardiserte, krav og forventninger.

Fullsatt agenda

Den sterke fokuseringen på ungdom i dagens samfunn er et annet uttrykk for dette stresset. Dette fokuset innebærer både krav til prestasjoner og fører til eksponering av unge i forhold til krav vi tidligere forbeholdt voksne. Ikke minst er dette synlig i måten ungdom blir sett på både som trendsettere og forbrukere. Allerede tidlig har mange barn en fullsatt agenda. Ofte blir foreldre og hjem redusert til et catering- og transportbyrå. Foreldreskap blir redusert til å være følge og sjåfør til all verdens treninger og aktiviteter. Og i den tida barn og ungdom tilbringer hjemme er mye av denne fylt av ulike skjermaktiviteter. I dag er det ofte barnehagen og skolen som blir utfordret på områder som tidligere var foreldrenes ansvar og oppdrag. Oppdragelse, grensesetting, sosiale normer etc.

Viktig å si ifra

For å spissformulerte ytterligere synes vi å ha etablert et samfunn der forholdet og nærheten mellom barn og foreldre ikke er vektlagt i særlig grad. Og dette starter åpenbart tidlig og vedlikeholdes eller forsterkes gjennom oppveksten.

Nå tror ikke jeg det er noen sentral styring av denne utviklingen. Det ligger ingen ond vilje bak. Men mange områder synes å utvikle seg i samme retning og forsterker hverandre. Derfor er det viktig at vi som samfunnsborgere følger med og sier ifra når vi ser utviklingstrekk som bekymrer oss. Og da vil en ofte måtte tråkke på tær og provosere. Det er derfor svært oppmuntrende når en person som Ingrid Ovidie Rangønes tar tak i ulike forhold som gir grunn til bekymring og snakker systemet og utviklingen midt imot.

Les også

Det er bra noen kjemper for de fødende