Fiskerne fortjener forutsigbarhet

Det er bra med fiskeripolitisk debatt og oppmerksomhet om fiskeriene. Det fortjener fiskeflåten, mener Pål Farstad.

Det er bra med fiskeripolitisk debatt og oppmerksomhet om fiskeriene. Det fortjener fiskeflåten, mener Pål Farstad.

Av
DEL

MeningerDyktige fiskere, god havforsking og stabilitet i fiskeripolitikken er suksessfaktorene for den norske fiske- og fangstnæringen. Disse faktorene har over lang tid spilt godt sammen, og vært avgjørende for den vekst og utvikling fiskeflåten har opplevd. Det gjelder nord og sør i landet og det gjelder små og store fartøy. Nå som kvotemeldingen akkurat er ferdigbehandlet i Stortinget kan det være grunn til å minne om det.

I lys av at noen politiske parti prøver å skape usikkerhet om fiskeflåtens rammebetingelser, kan det være grunn til å minne om noen hovedprinsipp som fiskerne og fiskeflåten er underlagt. I havressursloven slås det fast at de viltlevende marine ressursene ligger til fellesskapet i Norge. Fisken er altså felleseie. Fiskerne utøver sitt fiske basert på rettigheter fra myndighetene. Noen fiskeri er konsesjonsbelagt (trål, ringnot), men de aller fleste fiskere utøver sin virksomhet basert på de årlige kvotefastsettelsene og kvoterettighetene. Fiskerne, om de er redere eller mannskap, har kvoterettigheter knyttet til sine fartøy i en begrenset tidshorisont. Retten til å delta i de kvotebelagte fiskeriene er basert på at man oppfyller bestemte kriterier. Slik har det vært med skiftende farge på storting og regjering, og slik bør det være. Det kvoteregulerte fisket, og mulighet for å skaffe seg økt kvotegrunnlag gjennom strukturering, har vært nødvendig og viktig for den enorme verdiskapingsvekst fiskeflåten står bak. En verdiskaping som de som bor i kystsamfunnene fra nord til sør har hatt – og har – glede av.

Begrensninger

Som følge av utvikling og effektivisering av båt og bruk, har det opp gjennom årene vært nødvendig å sette kvotebegrensninger knyttet til det enkelte fartøy og fiskeri. Fram til 1990 kunne f.eks. kystfiskerne i torskefiskeriene fiske uten slike kvotebegrensninger vi kjenner i dag. «Kollapsen» i torskefisket i 1989 viste at et fritt fiske ikke var bærekraftig. Lave totalkvoter av torsk, som skulle fordeles på svært mange kystfiskere, gjorde det nødvendig å innføre fartøykvoter. De som ble tildelt fartøykvoter av myndighetene var de som kunne vise til størst avhengighet av inntekt fra torskefisket. Et viktig prinsipp var at fiskekvotene ble bundet til båten – til driftsmiddelet og ikke til fiskeren som eier båten.

50.000 nye arbeidsplasser med ny fiskeripolitikk?

KrF, fiskeripolitikk og kvotemeldingen 2020

Selv om fiskeren med sitt fartøy har kvoter på lånt tid, har rettighetene til å drive fiske som hovedprinsipp blitt fornyet årlig gjennom de årlige kvotefastsettelsene og -tildelingene. Et slikt kvoteregulert fiske har vi hatt med skiftende regjeringer. På den måten har fiskeren hatt den nødvendige sikkerhet for sine investeringer.

Samtidig har det vært viktig å åpne inngangen til det kvoteregulerte fisket gjennom nyrekrutteringsordninger og andre muligheter for yngre fiskere å komme seg inn. Etter hvert ble det også mulighet til å skaffe seg tilleggskvoter (strukturering) gjennom anskaffelse av ekstra fartøy med kvote. Slike strukturkvoter har vært et viktig bidrag for å skape lønnsomhet for fiskeflåten. Spesielt viktig ble strukturering da subsidiering av fiskerinæringen ble utfaset rundt årtusenskiftet. Alt dette skjedde etter enighet på tvers av partipolitiske skillelinjer.

Kan være stolt

Vi må være stolt av Norge som fiskerinasjon og hegne om de som jobber innen fiske og fangst. Fiskeri er en bærebjelke i norsk økonomi og for bosetting og samfunnsliv langs kysten. Slik har det vært, og slik vil det også være hvis vi fortsetter å forvalte ressursene slik vi har tradisjoner for. Norsk havforskning skal ha en stor del av æren for den posisjonen Norge har som fiskerinasjon.

Likevel er ikke det nok. Dyktigheten til den norske fiskeren har vært helt avgjørende for den enorme økningen i verdiskaping vi har sett i norsk fiskeflåte de siste tiårene. I utviklingen av nye typer fiskefartøy, fasiliteter om bord, fangstredskaper med mer, er innovasjonskraften stor blant fiskerne. Mannskap og båteiere fra alle fartøystørrelser har sammen skapt fangstverdier som har skapt ytterligere verdier for fiskeindustri, eksportører, leverandørindustri og andre. Alt dette skjer i våre kystsamfunn, ikke minst på Nordmøre.

En av suksessfaktorene for fiskeflåten spesielt og fiskerinæringen generelt, er det brede og spredte eierskapet til fiskefartøyene. Det er fiskerne som bor på kysten som eier fiskefartøyene. Eierskapet er regulert gjennom Deltakerloven, som krever minst 50% fiskereie. Denne forutsetningen, som er en villet politikk i Norge, er viktig for at eierskapet til fiskefartøyene blir i kystsamfunnene. Deltakerloven, sammen med annet lovverk og en aktiv fiskeripolitikk, har bidratt til at fiskekvotene og -rettighetene ikke er på få hender eller på få steder, men spredt langs hele kysten. Framsynte fiskere og organisasjonsfolk i fiskerorganisasjonene, kombinert med politikere som nettopp har ønsket å bruke fiskeripolitiske virkemidler, har bidratt til dette. Andre land rundt oss har en langt sterkere konsentrasjon.

Skaper overskrifter

For de som har fulgt fiskeridebatten den siste tiden kan en få inntrykk av at norsk fiskeflåte og norske fiskeressurser blir eid og styrt av noen få styrtrike fiskere eller fiskebåtredere som har ranet til seg fiskeressurser. Slik språk- og bildebruk er egnet til å polarisere og skape overskrifter og oppmerksomhet, men har altså lite med virkeligheten å gjøre. I kjølvannet av en rapport fra Riksrevisjonen og Stortingets behandling av kvotemeldingen er det politikere som forsøker å skåre billige poeng med å bruke store ord og lite presise betegnelser. Dette kommer i et spesielt underlig lys når det i mange tiår har vært tverrpolitisk enighet om hovedlinjene i fiskeripolitikken Det gjelder om Ap, Sp og SV har hatt regjeringsmakt, eller dagens regjering med H, V, og Krf.

Fiskeflåten har vært – og vil være – tjent med at det er forutsigbarhet og stabilitet i fiskeripolitikken. At politikken ikke blir snudd opp ned ved regjeringsskifter. Vær, vind, størrelse på de årlige kvotene og usikkerhet med tilgjengelighet til fisken må fiskerne leve med. Da er det ekstra viktig at det legges opp til mest mulig forutsigbarhet der det er mulig. Slik som fiskeripolitiske rammebetingelser. Fiskeflåten er for viktig for norske kystsamfunn og norsk økonomi til at det kan skaltes og valtes med de som har sitt utkomme av ressursene i havet. At noen kyst- og fiskerisamfunn styrker seg og noen svekkes over tid, er en naturlig dynamikk som skjer i Møre og Romsdal slik det skjer i andre kystfylker.

Kvotefordeling mellom fartøygrupper og regler for eierskap trenger stabilitet. Vi trenger en kystflåte, herunder en sjarkflåte som fisker på kystnære fiskeressurser både sør og nord i landet, slik vi trenger en havfiskeflåte som kan høste lengre til havs, og som er viktig for å hevde Norges interesser internasjonalt. Og midt oppi dette trenger vi fiskere som kan sitt fag, og som må kunne være sikker på at han eller hun har tilgang på ressurser å fiske på fra år til år. Store summer investeres i båt og bruk, med betydelige økonomiske forpliktelser. Slike investeringer er nødvendige for å skape attraktive arbeidsplasser med best mulige fasiliteter ombord.

For oppmerksomhetens skyld

I dette bildet er det god grunn til å være fornøyd med behandlingen av kvotemeldingen. Venstres stortingsrepresentant Andre Skjelstad har sammen med KrFs Steinar Reiten plassert kvotemeldingen der den hører hjemme – i sentrum av norsk politikk. Gjennom behandlingen av kvotemeldingen er det videreført en god kvotebalanse mellom de ulike fartøystørrelser og -grupper i fiskeflåten. Nyrekruttering styrkes og spørsmålet om kvotebank eller kvotebeholdning er lagt bort. I likhet med de aller fleste har Venstre hele tiden vært imot den ressursrentebeskatning som kvotebanken i realiteten ville vært, og det er god grunn til å glede seg over at verdiene fra fiskeflåten fortsatt skal bli igjen i fiskerisamfunnene.

Det er bra med fiskeripolitisk debatt og oppmerksomhet om fiskeriene. Det fortjener fiskeflåten og det er viktig at både politikerne og de som på vegne av fellesskapet utøver fiske og fangst på våre felles fiskeressurser blir kikket i kortene. Det skulle bare mangle. Men det er ugreit hvis det bare for oppmerksomhetens skyld blir skapt usikkerhet om linjene i fiskeripolitikken. Fiskerne fortjener stabilitet og forutsigbarhet.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags