Andrea Volaris tatoverings­studio – Volarink – sitter på kanten av en høyde i Folde. Andrea har slått seg til ro på et av Aures største grøntområder. Etter perioder som lærling på 59. (Oslo) og 69. breddegrad (Alta), passet det bra med et sted midt imellom.

Grusen i oppkjørselen knitrer under firmabilen vår og avslører TKs ankomst, få sekunder etterpå kommer tatovøren smilende ut døren i en altfor stor, svart hettegenser. Hun slenger av seg hetten og slipper løs det karakteristiske, røde håret.

– Da var du her, ja. Dette har jeg gledet meg til, sier hun og setter de stålblå øynene i meg.

Boligen er bygget på kanten mellom sivilisasjon og viltvoksende vegetasjon. Det er her – hvor selv Reodor Felgen ville vært stolt av å drifte – at hun har valgt å drive med kroppskunsten. Og med det videreføre en kulturtradisjon som har gått i arv i flere tusen år. I sin spede begynnelse var tatoveringer en måte å signalisere hvilken stamme man tilhørte, hvor i samfunnets hierarki man var eller noe man fikk i overgangen fra ungdomstilværelsen til voksenlivet.

Gjennom historien poppet nye metoder og forskjellige bruksområder for kroppskunsten opp. Ismannen Ötzi, som dateres til å være om lag 5.200 år gammel, ble funnet på en isbre på grensen mellom Italia og Østerrike. Han hadde flere titalls tatoveringer, som forskere tror var tatt i håp om at de skulle ha en legende effekt. I Japan tatoverte man mennesker som ble satt i fengsel. Og i store havnebyer kunne man se stolte sjømenn, som brukte dem som stempel på hvor man hadde vært, og hva man hadde opplevd. En svale tatovert på kroppen betød for eksempel at man hadde seilt 5.000 nautiske mil.

Derfra utviklet kunsten seg til å bli mer personlig. I dag er tatoveringer noe mennesker oppsøker for å videreutvikle seg selv. Det kan være gjennom å dedikere en bit av eget lerret til et motiv som betyr noe personlig, et motiv av praktisk betydning, eller et motiv som ikke betyr stort mer enn selve øye­blikket  man tok tatoveringen eller de man tok den med.

Andrea vinker oss inn og idet vi kommer inn i huset, blir vi umiddelbart bedt om å ta av oss skoene. Da Kystlab godkjente hjemmet hennes – og da spesifikt et rom – som tatoveringsstudio i sommer, kom det med visse forutsetninger. Her skal det være rent.

– Det er opportunt, jeg er allergisk mot støv uansett, sier hun.

Fra gangen i den ene enden av huset, til de store vinduene – med utsikt mot Foldfjorden – i den andre, er huset et eneste stort kjærlighetsbrev til det som driver henne: kreativiteten. Og der Reodor har veggene fulle av plantegninger har 26-åringen dekt dem med tegninger, bilder og kollasjer. Vi beveger oss mot det episke panoramaet og passerer rommet hvor selve tato­veringen finner sted. Alt av utstyr pakket inn i plastikk, som bestemors sofa i en sitcom fra 90-tallet.

– Det er strenge regler, sier hun.

 

Vi går foreløpig forbi arbeidsrommet, og finner plass i stuen. Andrea er rask med å tilby både kaffe og bakervarer.

Før vi rekker å slå oss ordentlig til ro, er det noe som fanger blikket vårt. Hun utfolder seg ikke bare på menneskelig- og papirlerret. På et arbeidsbord står en uthulet våpenkolbe – ved siden av en palett med tre-fire pensler liggende ved seg.

– Denne jobber jeg med nå, jeg tror aldri jeg har sett noen gjøre dette før, sier hun og peker mot kolben, som er malt hvit med et fjellandskap på.

– Når den blir ferdig skal jeg henge den opp, ett eller annet sted her, fortsetter hun og ser seg rundt, armen hun gestikulerer med har ordet «Pus», tatovert på seg. En referanse til katten Rambo som hun deler boligen med.

– Ah, det stemmer, vil du ha en Zyrtec? spør hun.

Der hun er allergisk mot støv, er TKs journalist det mot katter, noe hun bemerket seg da vi besøkte henne i sommer i anledning at hun vant månedens leserbilde i mars.

 

Men selv om den til vanlig frodige skogen, som omringer Volarink, begynner å gå i dvale for vinteren. Arbeider Andrea i en bransje som blomstrer på Nordmøre. Tidligere i år åpnet Captain’s Corner i flotte lokaler midt i Kristiansund sentrum, og her ute åpnet multikunstneren Volari Aures eneste tatoveringsstudio. De går en voksende interesse i møte. I desember 2017, publiserte forskeren Dominic Sagoe en undersøkelse som sa at én av fem nordmenn har minst en tatovering. En statistikk som samsvarer med en lignende undersøkelse fra USA hvor én av fem, i 2012, hadde tatovering. I statene har det på kort tid økt til at én av tre har en eller flere tatoveringer.

Grusen i oppkjørselen er nok en gang avslørende. Dagens klient er her. Og her skal han bli de neste timene. Volarink er ikke stedet for impulstatoveringer.

Konsultasjonstimer

Inn kommer Kristoffer Kjørsvik. 18-åringen smiler smånervøst under en askegrå sixpence. Han rekker knapt sette fra seg colaen og snickersen han har med seg, før Andrea gir han en lapp syntetisk skinn. Der har hun plassert stensilen til én av de to tatoveringene Kristoffer skal ta.

– Dæven, den ble jo driiiiiiiitfin, sier Kjørsvik som er fra stedet med samme navn.

Det smånervøse smilet glir fort over i et selvsikkert et, dette er nøye planlagt.

– Jeg har vært ivrig på å ta en tato­vering lenge nå. Jeg og pappa skulle egentlig ta matchende da jeg var … 16. Men selv med mamma og pappas velsignelse var det ingen som ville ta imot oss. Vi tenkte å ta logoen til bandet «Stray Cats», som betyr mye for oss, men det er ikke for sent, det er mulig vi får det på plass snart, sier Kjørsvik.

Tatoveringer i Norge

20,8 prosent av den norske befolkningen har en eller flere tatoveringer. Av disse er 13 prosent lett synlige, det vil si på hender, hals, nakke eller fjes. Tatoveringer er populære hos nordmenn uansett utdanning. Men en person med høyere utdanning person vil med større sannsynlighet ta tatoveringen et sted hvor den kan skjules.

Kilde Dominic Sagoes tatoveringsstudie.

Der løskatten unnslapp ham, er det i dag duket for et nytt dyremotiv. Kristoffer skal like gjerne ta to tato­veringer, og ett av motivene – en hjort – er midt i blinken.

– Den skal være utgangspunktet for en sleeve med dyretema, sier den jaktinteresserte 18-åringen. – Hvis dere visste hvor mye jeg har brukt på jaktutstyr ... da! utbryter han og ler.
 

– Hvordan går det med kolben forresten? spør han.

 

Han fikk høre om det planlagte prosjektet da han besøkte Andrea tidlig i august.

Det er mange framgangsmåter fra idé til konsept i tatoveringsbransjen. Men den vanligste gangen i å ta en tatovering er at man kontakter en artist eller et studio, formidler hva man vil ta, før artisten får tid til å utarbeide et design. Andrea gjør ting litt annerledes. Hos henne blir kundene invitert til en konsultasjonstime. Der går de over hva kunden vil ha, og ser på bilder og liknende sammen, før hun setter sin touch på det. På denne måten forsikrer hun at sluttproduktet blir noe begge parter er fornøyde med, samtidig som hun ikke kaster bort tid på ubeslutt­somme kunder. Hun sliter med ryggen og kan kun tatovere en begrenset mengde hver måned.

– Jeg prøver å lage én i uken, sier hun.

Bildeserie

Bli med inn hos Volarink

 

Denne seansen blir litt annerledes da Kristoffer skal ta to, vidt forskjellige motiver.

– Under konsultasjonstimen søkte vi opp bilder av forskjellige hjorter, i litt forskjellige vinkler, så ble vi enige om hvilken som så best ut. Deretter kunne vi justere litt, om jeg ville ha flere gevirtakker osv., sier Kristoffer.

– Mens jeg fortalte at jeg egentlig ikke er så fan av å lage realisme, eller realistiske motiver, men vi valgte ut et bilde sammen, så har jeg puslet litt med det, følger Andrea opp.

Den andre tatoveringen skal plasseres på underarmen like før overgangen mellom arm og håndledd.

– Diabetes type 1, skal det stå der, forteller han. Sykdommen har han levd med lenge, den gjorde at han blant annet måtte ha en legeerklæring for å få tatovere seg hos Andrea.

 

– Legen var sånn: «Jeg hadde ikke gjort det, hvis jeg var deg. Men sørg for at det er et ordentlig studio – og at de er nøye». Og da har jeg vel kommet riktig, sier Kristoffer, som egentlig skulle tatoveres tidligere i år, men han måtte utsette på grunn av en forkjølelse.

– Ja, jeg tatoverer ikke folk som er syke, da trenger man immunforsvaret, følger Andrea opp.

Hun henter stensilene, og plasserer dem på de ønskede stedene.

– Bare strekk ut armen som om du skal vise meg tatoveringen, sier hun.

– Du må forberede deg på at det kommer til å gjøre vondt, sier hun.

Kristoffer stirrer tomt ut i luften.

– Ja, det er jeg klar for. Det verste som kan skje er at jeg får lavt blodsukker, men skulle det skje har jeg brus og sjokkis, sier han.

Stensilene er satt på, mens de tørker fyller Kristoffer ut alt av formaliteter som må på plass.

 

En trend som har kommet med framveksten av sosiale medier (og Sound­cloud-rappere) er tatoveringer – av ymse kvalitet – i ansiktet og andre synlige plasser. Trenden er et rebelsk oppgjør mot den generasjonen som opprettholder de stigma som assosieres med tatoveringer, samtidig som det harselerer med tanken at noe som skal være med deg resten av livet må være perfekt.

Ved slike henvendelser setter Andrea ned foten.

– Hvis en 18-åring kommer hit – kanskje ikke ferdig på skolen, står kanskje uten jobb – og sier at han vil ta en tatovering på fingrene eller i fjeset, så tar jeg nok ikke på meg det oppdraget. Da har man nettopp blitt gammel nok til å ta tatovering. Selv om det har blitt normalisert, så finnes det en generasjon mennesker som ser ned på det, sier Andrea.

Hun har selv tatoveringer på fingrene.

– Hvis en person har et kunstnerisk yrke, så kan jeg være tilbøyelig til å tatovere på uortodokse steder. Jeg hadde aldri tatt på fingrene hadde det ikke vært for at jeg har dette yrket. Jeg ble aldri stoppet på flyplassen før jeg tok tato­vering på fingrene, nå blir jeg det hver gang, det er ikke sikkert det har en sammenheng, men det er spesielt, forteller Andrea.

 

Første stikk

Duoen er fornøyd med plasseringene. Stensilene har tørket, og ferden går mot det plastbelagte rommet.

Det går ubønnhørlig mot det første stikket ...

– Nja, jeg har faktisk en tatovering fra før ... Det er en stick and poke-
tatovering på rumpa. Jeg og fem andre kompiser tok den samme. Det var legendarisk, sier Kristoffer.

*Kremt* Det går ubønnhørlig mot det første ordentlige stikket.

Dette blir noe annet. Andrea slår opp en tatoveringsseng hvor Kristoffer tar plass. Hun slår på spenningen til tato­veringsmaskinen. Og den
skjærende, men underlig deilige lyden fyller rommet.

– Det er mange som tenner på lyden der, sier Andrea.

Hun demonstrerer hvordan lyden spisses ved ulik spenning. Som en smertens do-re-mi. Opp og ned.

De forskjellige spenningene brukes
til forskjellige deler av tatoveringen, noen til å lage omrisset, andre til for eksempel skyggelegging.

Det er lett å se at Andrea, som har tatt på seg munnbind, trekker på smilebåndene, det er lettere å se at Kristoffer, som ligger på (pine)benken, ikke gjør det.

Andrea har temmet det røde håret med et hårstrikk, gjort klart blekket hun trenger og skrudd på en hodelykt. Den retter hun direkte mot der hun arbeider.

– Er du klar, spør hun.

– Ja.

 

Først ute er «Diabetes type 1». Fonten har han laget selv, og Andrea setter nålen øverst på det lange ettallet og drar den sakte, men rett fra topp til bunn. Ikke så mye som en mine fra Kristoffer.

– Hvordan kjennes det? Spør hun.

– Det kjennes faktisk bra … for å være ærlig kjenner jeg nesten ingenting.

– Så bra. Det var derfor jeg ba deg forberede deg på smerte. Da bygger du opp en forventning, og med den adrenalin. Det tar ofte brodden av, sier hun.

Motiver er ikke stort, Andrea holder ikke på lenge før det går mot slutten.

– Hvordan går det med deg? spør hun.

– Jeg er inne i sonen nå, det går veldig fint, sier han.

– Yes, for nå skal jeg bare vaske over, og se om jeg må gå over noen linjer, så er vi ferdige, med den første, sier hun.

Hun får vasket og tørket av Kristoffers nye følgesvenn, ordene skal være med på hva enn resten av livet tilbyr. Idet Andrea har gjort sitt, holder han armen opp foran ansiktet.

Kjærlighet ved første stikk.

– Ja ... skal vi knekke i gang med nummer to?