Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Under denne tittelen og med henvisning til sin egen artikkel «Radioaktivt avfall kan håndteres trygt» publisert i forskning.no, prøver kjernekjemiker Håvard Kristiansen å frata meg kunnskap om farligheten, håndteringen, kostnad og lagring av brukt kjernebrensel fra atomindustrien.
Jeg har dyp respekt for fagkunnskap generelt og selvsagt også på dette området. Men det er ikke helt greit å ikle seg ekspertkappa og blande roller når en som han er operasjonsansvarlig for et nystartet selskap, Norsk Kjernekraft AS. Dette selskapet ble dannet i juli 2022 med formål å bygge og drive «små modulære kjernekraftverk». Medforfatterne til artikkelen er til overmål Sunniva Rose, kommunikasjonsansvarlig i selskapet som vi møtte i «Debatten» på NRK og Jonny Hesthammer, daglig leder i selskapet!
Udokumenterte påstander
Jeg blir beskyldt for udokumenterte påstander og at «jeg vil ha stor nytte av å lese» nevnte artikkel. Og det har jeg gjort og nytten er helt bra! Dere kjenner ikke meg, men jeg verken skriver eller uttrykker synspunkter jeg ikke kan noe om eller ikke står inne for. Dere burde ikke ha vært så lettbeint i iveren etter å ufarliggjøre meg og enda verre de eksisterende problemene ved håndtering av brukt kjernebrensel.
Stans i utbygginga
Det er jo en grunn til at det i USA ikke ble bygget et eneste atomkraftverk i perioden 1990 til 2016 etter den alvorlige ulykka ved Three Mile Island-atomkraftverket i 1979. 100 bestillinger av planlagte atomkraftverk ble kansellert umiddelbart. De har nå rundt 90 reaktorer bygget før ulykka. Og etter det jeg vet, er det nå under bygging to nye reaktorer. Det var jo også en grunn til at Tyskland besluttet å legge ned all kjernekraftproduksjon. Hva som nå skjer i kjølvannet av energikrisen, er usikkert.
Jeg har fulgt med i analysene fra EUs ekspertpanel og FN omkring kjernekraft og fordelene kjernekraft kan ha i en verden som skriker etter sikker og bærekraftig kraftproduksjon.
Innsikt i atomkraftindustrien
Jeg har også i de rollene jeg har hatt, brukt svært mye tid og krefter på å skaffe meg kunnskap og erfaringer fra bruk av kjernekraft og avfallssituasjonen, spesielt i Europa. Jeg har ledet delegasjoner med representanter inkludert eksperter fra alle nordiske land til mange «kjernekraftmål» og nevner noen eksempler:
Atomkraftverket på Kola i Russland: Sterk begrunnet bekymring for sikkerheten der, 20 mil fra norskegrensen. Et samarbeidsprosjektet mellom Russland og Norge ble i 1993 etablert for å forsterke sikkerheten med kraftverket, kanskje verdens farligste. Å følge dette arbeidet var svært viktig for meg og mine kollegaer.
Tsjernobyl i Ukraina: Å få tett innsikt gjennom møte med ledelsen der i et evigvarende arbeid for å hindre nye katastrofer, var sterk kost. På spørsmål om når områdene i distriktet kunne tas i bruk, var svaret: aldri! Besøket på en rehabiliteringsinstitusjon for barn født i god tid etter ulykka i 1986, sitter i det indre øyet for alltid. Også besøket på et nyopprettet sykehus for stråleskadde sitter spikret i minnet!
Ignalina atomkraftverk I Litauen: Verdens største atomreaktor da den ble bygget, måtte stenges da landet ble EU-medlem, fordi sikkerheten var helt uforsvarlig. Verst var kanskje å se hvordan brukt kjernebrensel ble lageret og håndtert uten mulighet til sikker langtidslagring.
Sellafield i England: Sammen med sterke krefter i landet vårt, bl.a organisasjonen «Lofoten mot Sellafield/Guadians of our commond Sea», fikk jeg og mine medspillere se hvordan farene ved uforsvarlig reprosessering av avfall, lagring , import av avfall fra bl.a. Japan, hadde vært neglisjert. Kostnadene ved «oppryddingsarbeidet» som nå er satt i gang, har jeg nevnt i et annet innlegg. De er skyhøye og vil kreve bl.a. store statlige bevilgninger i mer enn 120 år.
Langtidslagring i Oskarshamn nord for Stokholm: Jeg nevnte dette i tidligere innlegg, og har ved selvsyn og grundige vitenskaplige orienteringer og demonstrasjoner sett hvordan de mener å få til mest mulig sikker lagring i 100.000 år?! Sverige i likhet med Finland har med stort alvor forsket og arbeidet i mange tiår for å finne en metode for mest mulig sikker langtidslagring ca 500 m under bakken i fast berggrunn. For nokså nøyaktig ett år siden besluttet svenskene å kunne start lagring.
Så er det helt riktig at svenskene har bygget opp et fond på vel 80 milliarder kr pr nå til å håndtere sitt avfall. Pengene kommer ikke av seg selv. Det må strømkundene betale. I tillegg har jeg sett estimater på store statlige bevilgninger!
Atomkraft – hva med avfallet?
Fakta og tøv om radioaktivt avfall
Avfall fra kjernekraft – en storm i et vannglass