For fem år siden i 2017 fikk jeg depressive tanker.

Jeg var akkurat ferdig med å gå på folkehøgskole og sto foran et veiskille. Overgangen ble litt for brå og ensom.

Plutselig en kveld sto jeg på en topp i Oslo. Jeg tenkte «er det virkelig verdt å leve?» Alt så helt bekmørkt ut. Plutselig fikk jeg en telefon fra en nær venn som gjorde at jeg virkelig gadd å kjempe videre …

Hvorfor skal det være så tabu? Hvorfor skal man la være å snakke når folk har det vanskelig?

Jeg tror også noen mener at når noen sier de skal eller vurderer å ta sitt eget liv, da er det for å få oppmerksomhet eller at det er egoistisk å gå til det skrittet.

Man kan faktisk ikke noe for at man får psykiske problemer og at man begynner å tenke på det verste.

Mitt råd til dere som sliter med psyken er at dere må tørre å si til noen nære hvordan dere har det og til dere som syns det er vanskelig å prate om vanskelige temaer må la være å tie.

Snakk med folk som har det vanskelig og sliter med psyken.

Det kan både redde liv og gjøre at man får det bedre.