Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Helseministerens sykehustale var en brutal påminnelse om hvor langt vi har kommet med å bygge ned vårt offentlige helsevesen. Det er god grunn til bekymring. Hege Ulstein hadde 14.01 en kommentar i Dagsavisen med overskriften «Et helsevesen på sotteseng». Presidenten i Den norske legeforening skriver i Tidsskrift for Den norske legeforening at «Nå slår helsetjenesten sprekker».
Kapasiteten i norske sykehus er dramatisk bygget ned. Ventelistene øker, kapasiteten i kommunene er for svak og fastlegeordningen knaker i sammenføyningene. I 2012 uttalte helseminister Bjarne Håkon Hansen at det i framtida skulle bli vanskeligere å komme inn på sykehus, og hvis du først er kommet inn, skal du hurtigst mulig ut. Han har fått rett. Vi er blant de land i Europa som har det laveste antall sykehussenger i forhold til innbyggertallet. Sengetallet er mer enn halvert siden 1980, fra over 22.000 til 10.800 i dag. Beleggsprosenten ved våre sykehus er nær 100%. Konsekvensen er økt forekomst av uverdig behandling. De eldre er hardest rammet. I psykiatrien er det om mulig enda verre. Antall institusjonsplasser er redusert fra 7.745 til 3.288 siden 1990. Mange av de alvorligst syke får ikke plass.
Bagatelliserer behovet
Helseminister Kjerkol bagatelliserer kapasitetsproblemet og skaper inntrykk av at sykehusene er fulle av «ferdigbehandlete pasienter». Det store flertall av disse pasientene er ikke friske. De utskrives lenge før de er friske nok til å reise hjem. Kommuner og fastleger er under press for å ta imot. Når de nå pålegges nye sparetiltak er konsekvensen åpenbar: Det offentlige helsevesenet kneler og vi får i økende grad et privat helsevesen hvor de eldre, de ressurssvake og de med uklare og sammensatte lidelser blir taperne. Dette er pasienter som «ikke lønner seg» i foretaksmodellens verden. Pasienter og helsepersonell flykter til de private sykehusene, som har mer å gjøre enn noen gang. I 2001 hadde vi ett privat sykehus i Norge, i 2021 er tallet 42. Det planlegges nye private sykehus både i Tromsø og Bodø.
Tro mot myten
Et av Kjerkols hovedpoeng er at vi ikke kan bruke mer penger på helse. Hun er tro mot den myten som ble skapt av Stoltenberg, Støre og Tønne da helseforetaksreformen ble innført i 2002: De skapte inntrykk av at en grense var nådd for hva samfunnet kunne bruke på helse. Denne «sannheten» har festet seg. Tall fra SSB viser at vi den gang som nå, ligger omtrent midt på treet i forhold til andre land når man korrigerer for lønns- og prisforskjeller. Vi bruker ca 10% av BNP på helse, hvorav ca 85% er offentlige utgifter. Mange land bruker mer.
Bygges for små
Bygging av nye sykehus er et kapittel for seg. Ifølge helseforetaksloven må sykehusene generere overskudd for å finansiere nye sykehus. Systemet er meningsløst. Vi må ha separate budsjetter for investeringer og drift. Siste år var sykehusenes samlede underskudd på 3,5 milliarder etter 20 år med helseforetaksmodellen. Følgelig bygges alle nye sykehus altfor små, med urealistiske forventninger om at ny teknologi og økt effektivitet skal kompensere for manglende kapasitet. Det finnes ikke ett eneste eksempel på at nye sykehus har blitt bygget med nok kapasitet de siste 20 årene (St. Olavs, Ahus, Kalnes). De nye sykehusene i Stavanger, Drammen og på Nordmøre og Romsdal (SNR), bygges alle for små fordi «overskuddet» i helseforetakene ikke er stort nok. Kjerkol er opptatt av at vi trenger nye og moderne sykehus, men det hjelper lite om sykehusene er moderne, hvis det ikke er plass til pasientene.
Blir en utfordring
Kjerkol får støtte av Helsepersonellkommisjonen som påpeker at vi driver overbehandling og må slutte å gjøre ting som ikke gir noen helsegevinst. Vi må jobbe smartere og mer effektivt! Ja, vi kan nok alle bli smartere i morgen enn vi er i dag. Men med respekt å melde – denne utviklingen har pågått i årevis. Det er svært mange eksempler på ting vi gjorde tidligere, som i dag ikke gjøres eller gjøres enklere uten sykehusinnleggelse. Legeforeningen har startet kampanjen «Gjør Kloke Valg» hvor dette er hovedfokus. Ja, det blir en utfordring å skaffe nok helsepersonell. Vårt beste grep er trivsel og gode arbeidsforhold. Det blir ikke bedre av å skvise systemet, og be alle løpe fortere og gjøre mer for mindre penger. Det skaper misnøye, sykmeldinger og flukt fra de offentlige sykehusene.
Støre vet hva han gjør
Det er betimelig å minne om at helseministeren har en sjef, Jonas Gahr Støre, som åpenbart støtter sin statsråd. Han har selv vært helseminister og vet hva han gjør. Han var, som stabssjef ved statsministerens kontor, med på å innføre helseforetaksreformen i 2002 etter å ha blitt inspirert av Tony Blair og New Public Management. Reformen er den viktigste årsaken til den situasjonen vi nå har havnet i. Vi har fått et gevinststyrt, i stedet for et behovsstyrt helsevesen, og et viltvoksende byråkrati. Den 2. januar 2002, da helseforetaksreformen ble innført, sto følgende å lese i Adresseavisen i Trondheim (ført i pennen av Tor Bjarne Bore): «Man skal lete lenge for eventuelt å finne en dårligere forberedt reform i den politiske Norge». I et intervju i Dag og Tid 23.12.22 uttalte Arbeiderpartiets saksordfører Asmund Kristoffersen at han har mistet troen på en reform han var med på å lose gjennom Stortinget. Det vil være i god sosialdemokratisk ånd nå å avvikle reformen.
Til syvende og sist er dette et politisk spørsmål som folket må ta stilling til: Skal vi bruke litt mer av BNP for å bevare et robust offentlig helsevesen for alle, eller skal vi la utviklingen mot et mer privat, markedsstyrt og delt helsevesen få fortsette? Det er i så fall liten tvil om hvem som blir taperne.I
