Et sommerlig eventyr til TKs lesere

– Noen er lure, og andre blir lurt, mens noen andre igjen har virkelig flaks uten selv å vite det, skriver Per Ingvar Risholm i sitt eventyr om da Frp åpnet bommen ved Atlanterhavstunnelen.

– Noen er lure, og andre blir lurt, mens noen andre igjen har virkelig flaks uten selv å vite det, skriver Per Ingvar Risholm i sitt eventyr om da Frp åpnet bommen ved Atlanterhavstunnelen. Foto:

Av
DEL

MeningerDet var en gang en liten fe som sa til meg: «Per, du skal få innfridd 3 ønsker.» Jeg tenkte meg litt om, og så sa jeg: «Jeg vil bli sunnmøring.» «Så skal skje», sa feen og svingte tryllestaven. «Ja, her gjeng det så fjordane blåner.» Jovisst, jeg var utvilsomt blitt forvandlet til en ekte sunnmøring. «Hva med ditt ønske nummer 2?», spurte så den vesle feen. Hm. Litt mer tenking måtte til. «Jeg vil bli politiker.» «Skal så bli», svarte feen og svingte nok en gang sin tryllestav. Ha, nå var jeg både sunnmøring og politiker. Jeg kjente umiddelbart selvsikkerheten strømme gjennom meg, og alt som lignet på mindreverdighetskomplekser var som dunstet vekk. Jeg følte meg helt trygg på meg selv, og syntes i tillegg at jeg hadde mye å belære verden omkring meg med. Åh, nydelig.

Dette var jammen smarte ønsker, og noe langt annet enn det å være nordmøring. Men feen mente at det ville vel være litt rart å virke som politiker hvis jeg ikke var tilknyttet et politisk parti. Hm, nok en gang. Jeg får bare kjøre løpet helt ut: «Det må bli et ekte sunnmørsparti, men så vil jeg jo gjerne slå et godt og gagnlig slag for Nordmøres sak også da.» «Ditt ønske er nå ved å bli oppfylt», svarte feen som svingte tryllestaven en tredje og siste gang, og vips – så var jeg blitt til Sylvi Listhaug…

Ved et møte blant mine partikollegaer i ‘Framstegspartiet’ like etter, så kom jeg i prat med Frank Sve, tidligere ordfører i Stranda. Han fortalte om seg selv at han var opphavelig fra et sted som het Kværnes i Averøy kommune langt der oppe i fylkets mer nordlige reservater, men så emigrerte han fra provinsen og slo seg ned på Sunnmøre i voksen alder, og Frank kunne også fortelle meg i denne sammenheng at hans barndoms nabokommune Eide hadde glidd inn i den nye Hustadvika kommune. Så spørs det hvor Averøy der oppe tar veien. Tanken om en gigantisk kommune med variert næringsliv, bestående av all landmasse mellom Molde og Kristiansund, og med en by i hver ende, jo det smaker kramsfugl av slikt, og folket på Averøy vil selvsagt ettertenksomt tygge drøv på dette.

Men for meg som var grodd opp i Ørskog, så var hele Nordmøre noe aldeles fjernt der på andre og motsatte siden av Molde og Romsdalen. Jeg oppfattet Nordmøre mest som et geografisk anliggende, en del av fylket som bare var der, et politisk tåkeland som et eller annet sted der oppe i uoversiktligheten skled over i Trøndelag. Nei, direktekontakten, og følgelig de reelle gnisningene, og ellers det som skurrer, det var mot Molde. Og Molde kommune vokser ubekvemt fort med begge bena godt stukket ned i blankpussede sjumilsstøvler. Det gjør også Ålesund, men akkurat det er jo bare flott, og selvsagt helt nødvendig, og som det burde være, mente jeg bestemt.

Men så får den fine sunnmørsnesa mi teften av at Molde går på beilende frierføtter til Hustadvika kommune. A-ha, hvis Averøy gjør som Eide, og glir inn i Hustadvika kommune, som allerede er en del av drømmen om et stor-Molde, og Averøy blir inkludert, ja kan Stavnes-lykta på andre siden av Klubbneset i Kristiansund være Molde kommune i overskuelig fremtid, og når kristiansunderne så kjører under Bremsnesfjorden, da står det i bunnen av tunnelen å lese med store svarte bokstaver på et gult fluorisert skilt fra Statens vegvesen: Molde kommune. Halve tunnelen er Molde kommune. Og når kristiansunderne pilker småsei ute på Bremsnesflua, da ligger de og driver med snekka i Molde mens de myser mot Bolgsvaet. Blir ikke den morsom å svelge? Men det er da, jeg, sunnmørspolitikertøtta, hugger skikkelig til: «Vi betaler ut Atlanterhavstunnelen, koste hva det koste vil, så fosser Averøy til Kristiansund av seg selv.» Sjakkmatt, Molde. Æda-bæda. Lurte dere godt der. Nå temmet jeg rosebyen så det holdt. Og vi på Sunnmøre vant et temporitt mot Romsdal, som staten betaler.

Dette er kanskje vanskelig å fatte for enkelte av kristiansunderne som har mer enn nok med å håndtere noen kvadratmeter på det vesle Kranaskjæret sitt oppe i Vågen. Og mens de ellers strever med å komme løs etter at de har kjørt seg fast i fyllmassen på Atlanten stadion samtidig som de basker med å berge i land havnevesenet der inne i Sørsundet, så dukker altså jeg opp, som troll av eske, jeg, ei kalkulerende budeie fra Sjøholt på Sunnmøre, med evne til å spille hardtslående politisk lynsjakk der de lange tidsperspektivene og føringene til den slemme felles fylkesbyen vår ble satt helt ut av spill. Jeg var litt gøyal der. Sånn skal det være. «Ja, kva var det eg nettopp sa? Her gjeng det så fjordane blåner.» Og snipp, snapp, snute, så var det eventyret ute.

Vel, kjære leser, dette var jo som nevnt bare et nusselig lite eventyr der ingen ble kokt sådd på for å bli spist opp. Riktignok så var det et eventyr av det mer tidsriktige slaget hvor vi slett ikke befinner oss østenfor sol og vestenfor måne, men det startet opp med: Det var en gang… og det inneholdt en fe med tryllestav, 3 ønsker, og ei standhaftig budeie, og troll var nevnt. I eventyret er noen snille, og andre er slemme. Noen er lure, og andre blir lurt, mens noen andre igjen har virkelig flaks uten selv å vite det. Eventyret «Dumme menn og troll til kjerringer» sies å ikke være tatt helt ut av løse luften, og det er nok ikke dette eventyret heller.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags