Endelig levende musikk – kultur med fysisk nærvær! 

Av

Julekonsert med Frei Hornmusikk og Pønsj i Frei Grendahus lørdag kveld. 

DEL

Det tilmålte publikumstallet i salen ble greit fylt opp, og det var en lydhør forsamling - på stoler, måvite! – som tok vel imot dirigent Stein Åge Sørlie da han introduserte Frei Hornmusikk sine drøyt 25 aktører som fremførte «Christmas Joy» og «Viss eg var ein Julekonge» på en lett og ledig fengendemåte.

I anledning det vi alle snakker om hver dag, hadde den årlige konserten blitt flyttet fra Frei Kirke slik at det skulle bli plass til både aktører og publikum .En konsert med bare en av delene ville fremstått som litt stusslig…

Korpset fremstår med homogene og godt fordelte styrkepartier fra de forskjellige instrumenter, noe som blant annet ble pent demonstrert av gruppesoloer i «Mitt hjerte alltid vanker». Julestemningen banket forsiktig på døren…

Utover mot gjesteartistenes presentasjon, fyltes salen med varme messingtoner i en flott variasjonetter hvert som «White Christmas» (solid trombonerekke!) avløste «Gammel Julesalme» og ga oss et godt bilde på at julestemning kan være så mye. I disse dager er det lov å tenke at dette var en god gammeldags kulturfest, hvor vi fikk både Jul, sanger om Gud og Herren og Jesusbarnet og nisser uten at noen lot til å bli krenket på andres vegne av det. Det er lov å kose seg – og publikum responderte godt med ærlig fortjent applaus på det vi fikk høre.

Som siste nummer før Vokalgruppa Pønsj kom på scenen, fikk vi «A Christmas Festival» på en festlig og amerikansk klang. Om de har begrenset Presidentmateriale over there, så har de i alle fallprodusert mange gode komponister, det skal de ha.

Pønsj tør etter hvert være kjent for de fleste, seks solide solister med masse fartstid fra kor, korps og masse annen musikalsk erfaring. Dette er folk som KAN synge! Med tanke på at Grendahussalen faktisk ytet rettferdighet til Hornmusikkens klangbilde, var undertegnede noe skeptisk til at den skulle være mer brutal mot en a cappella vokalgruppe. Dette gjorde Pønsj absolutt til skamme, heldigvis.

De fremstod som noe nølende i første nummer; Frei mest kjente julesang «Long December night» –men de tok definitivt salen med «O helga natt», denne gangen uten tekst, og med Ann Aase Kvalvåg på klokkerklar melodi. Herrene har nok noen impulser å hente fra damenes flørting med publikum mens de synger, men på den annen side: Det er forskjellige form i ansikt som sier oooooo og damdidam.

«Vidder» og «Kling no klokka» ble slått sammen til et sammenhengende nummer, siden siste akkord i den første var lik første akkord i den siste. Kreativ vinkling og sant og si et nydelig og egentlig litt imponerende klangbilde. Vart, men svært tydelig.

Tilbake til nok en krenkemulighet; de hadde det allerede på 80-tallet, faktisk. Noen dystre sjeler mente det var reinspikka blasfemi å hevde i en salme at «Vi e hardhaussa vi, som Du» når «Du» henviser til Herren. Men publikum på Grendahuset falt ikke av stolene av den grunn, såpass bastante påstander fra Trygve Hoff sin penn («Nordnorsk julesalme») måtte vi da tåle. Nydelig fremføring.

Pønsj hadde også - som Hornmusikken – «White Christmas» på repertoaret. Mens de sang gikk det opp for meg at det hadde ikke vært tekst på Hornmusikkens fremføring, men slike sanger synger man med på inni seg – og da kjenner en enda et knepp på julestemningskurven. Etter en vakker «Lær meg å kjenne dine veier» (Øystein Sandbukt, Sunndal) kom en favoritt for min del; en godt fremført og morsom duett med Randi Sandstad og Jan Øivind Jensen i «Sje førr et værdet e», herlig oversatt fra «Baby, it’s cold outside».

Nok et krenkevarsel, vi ble advart før Evert Taubes «Nocturne» - her mente noen det var erotikk på gammelt svensk moralnivå. Skremmende og pirrende på en gang; Teksten inneholdt ordet «barm»! Publikum overlevde det også.

Hornmusikken overtok podiet igjen, og vi kjenner at vi at vi har det vi på Frei. Umerkelig vil foten trappe takten når musikken glir under huden slik som her på «Tre nøtter til Askepott» hvor dirigenten kommenterte det kunststykket NRK gjorde i 1976 ved å la Knut Risandubbe alle rollene. For enkelte er det faktisk definisjonen på julestemning. Et nytt høydepunkt kom i «Christmas tree is here»: Oda Salthammer med nydelig solo på Euphonium. Dette instrumentet fortjener så absolutt mer oppmerksomhet enn det vanligvis får. Euphonium er et undervurdert messinginstrument i tubafamilien, men i tenorregisteret - med svært rund og behagelig klang, og bare la det være klart; Oda Salthammer trakterer dette på en absoluttutmerket måte, vi hører mer enn gjerne fra henne!

Så ble salmen vi kjenner som «En rose er utsprungen» fremført, og…. DER satt julestemningen! Frei Hornmusikk har kvaliteter i alle seksjoner, det er reinhekla godt å bare lene seg tilbake og lytte med lukkede øyne mens korpset sender melodiske klanger ut over publikum fra svakt til sterkt – og hele tiden like rent.

Som avslutning – uten diskusjon – ble vi oppfordret til å synge med på «Deilig er Jorden»! Og ja takk, vi sang med! Masse takk fra publikum på Gladsida av Frei til Frei Hornmusikk og Pønsj, ingenting slår levende musikk!

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken