Jeg leste med gjenkjennelse og tungt hjerte historien om «Kristine» den 10/1, og vil gjerne komme med et svar til henne og andre i samme båt. Jeg har vært der. Jeg har latt være å spise for at barna skulle få mat, unnlatt å betale husleie, skammet meg.

Så kom jeg ut av depresjonen, og fant ut av litt av hvert.

For det første er det ingenting å skamme seg over! Det er ikke din skyld at velferdsstaten Norge svikter. De som bør skamme seg er de som sitter og vet hva du kan gjøre uten å fortelle deg noe som helst. Det er ingen som forteller deg at du kan søke på, og kanskje ha rett til eller krav på bostøtte, sosialhjelp, legatmidler, matkupong, økonomisk rådgivning, transportutgifter og så videre. De vet det, men sier ingenting, du må finne det selv. Hvis du ikke er veldig heldig og møter på noen som både vet, vil og hjelper deg. Det er de som hver eneste måned vil ha kvitteringer på alt du foretar deg, alt du bruker penger på, alle diagnosene dine, hver eneste personlige detalj av livet ditt før de kanskje kan hjelpe deg med en av delene. For det er ingen samlet pott for de som sliter, du må søke om hver ting for seg.

Les også

Alenemoren får ikke endene til å møtes: – Vi er fattige

Jeg vet ikke lenger hva alle skjemaene heter, eller hvilke etater som tar seg av hva, for det endrer seg gjennom årene, så Nav er det første stedet du bør oppsøke. Ta vare på alle kvitteringer og bankutskrifter, og ta kopier/forlang å få kopier, for de vil ha alt forbruk og inntekt de siste to månedene, selv om du leverte den samme utskriften måneden før.

På Nav må du spørre for hver enkelt ting. «Kan jeg få øyeblikkelig hjelp til mat?» «Kan jeg få hjelp til å betale strømregningen?» «Kan jeg få busskort til ungene?» «Kan jeg få økonomisk rådgivning?» «Kan jeg få støtte til en fritidsaktivitet til barna?» Du vil få mange avslag, og hvis du får en stønad, kan det utelukke en annen stønad, men selv en eneste stønad kan være det som setter mat på bordet.

Når det gjelder bostøtte, er det andre steder du må søke, tror jeg. Muligens på servicetorget. Da må du også dokumentere inntekter og utgifter. Bostøtte gis for et kvartal av gangen, for de tre foregående månedene. De vil gå gjennom alt, og se på hvor mange kvadrat, hvor høy leia er og så videre, men det er slett ikke sikkert at dere behøver å flytte.

Samle alt av ubetalte regninger, og ring til hver eneste instans eller kredittselskap du skylder penger. De er som regel veldig greie. Noen kredittselskap kommer med gode løsninger og er veldig hyggelige å prate med. Du kan møte på en og annen surpomp, men forklar situasjonen din, fortell hvorfor du ikke har kontaktet dem før, om du var redd, flau, ikke klarte å ringe på grunn av angst eller hva det nå er som holdt deg fra å ringe. Vær ærlig. De har hørt alt før, og vet hva de kan gjøre. Også hvis noen saker har gått til Brønnøysundregistrene, som for eksempel gammel gjeld etter en eks som brukte navnet ditt, er de utrolig hyggelige og forståelsesfulle de også.

Frelsesarmeen er fantastiske, og du kan be om hjelp til både mat og klær. De kan ha brukte klær til både deg og barna, matposer,- jeg vet ikke helt, men de er innstilt på å hjelpe, og de eneste som ikke stiller spørsmål.

På biblioteket kan du antagelig låne Legathåndboken, der står det utallige fond og stiftelser det går an å søke om midler fra, som oftest engangssummer. Søk på alle som dekker litt av din situasjon, du vil få mange nei, men plutselig kan det være en som blir godtatt.

Jeg har ikke brukt alle disse mulighetene, men jeg fikk ordnet opp i all gjelden min (og eksmannens), og valgte bort gjeldsordning. Det gjør noe med selvfølelsen å kunne klare å gjøre opp for seg, og takket være hyggelige kreditorer, og et forståelsesfullt gjeldsregister betalte jeg all min egen gjeld, og fikk slettet den som ble kastet på meg av en annen, så jeg ikke trengte å føle at jeg ikke gjør opp for meg. Er gjeldsordning den muligheten som passer best for deg, så ta den med åpne armer, det er ikke din skyld at du har havnet i denne situasjonen. Det er ingen skam.

Det er ikke lett når man har psykiske plager, å skulle fortelle så mange mennesker om diagnoser, forhold, hver krone du har brukt og alle slags personlige ting, men du kommer sterkere ut på den andre siden, og får løftet en tung bør av skuldrene.

Gå med hodet høyt og ikke skam deg over en eneste ting!! La de som skrur opp prisene skamme seg, la de som ikke gidder å forstå skamme seg, la de som skal hjelpe men ikke prøver skamme seg.

Og vær takknemlig for alle som behandler deg som et medmenneske, som hjelper deg ikke bare økonomisk eller praktisk, men også de som følelsesmessig viser at de bryr seg. La venner og slektninger vite hvordan det står til. Det er vanskelig, følsomt, flaut og vondt, men når de forstår gir du dem en mulighet til å hjelpe når de kan. La de få gleden av å gi, ikke ta fra dem muligheten til å gi deg moralsk støtte, praktisk hjelp, penger. Det gjør godt å hjelpe andre når man kan, om det er aldri så lite.

Jeg var åpen om min situasjon, og mennesker rundt meg hjalp meg på mange måter, og veldig diskret. Spanderte en kopp kaffe eller en øl, inviterte meg og barna på middag, spurte om jeg ville ta med restematen hjem, tilbød hjelp med kjøring, nektet å la meg betale for skyss og så videre. Det ga meg verdighet at de aldri spurte om jeg trengte penger, bare stille og rolig hjalp meg til å få flere gleder. Jeg ba aldri om noe, men jeg tror faktisk at det er en like stor glede å gi som å få, og at når jeg ga dem muligheten var det en glede for dem også. Og nå kan jeg av og til gjøre det samme for andre , og det gleder meg virkelig! Jeg kom ut på den andre siden av tunnelen sterkere og gladere enn da jeg gikk inn i den, og jeg blir selv glad hver gang jeg kan gjøre andres tunneler kortere, om det så bare er en halv cm av gangen.

Husk alltid: det er ikke din skyld. Ikke din skam. Du mister ikke din verdighet. Det er det de som sitter på pengene skal ta skylda for og skamme seg over!