Gå til sidens hovedinnhold

Den faktiske virkelighetsbristen om dataspill

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Steinar Jacobsen skriver i sitt debattinnlegg 17. november at spill med voldelig innhold burde forbys, fordi disse har en negativ innvirkning og kan være en årsak til at personer går ut og dreper uskyldige mennesker.

Hvilket år er vi inn i, igjen?

Jeg har jobbet med å dekke dataspillkulturen i Norge og resten av verden i snart 20 år, og jeg står gjerne først i køen om en skal «ta» dataspill på måter mediet kan misbrukes på.

Dataspill, som alle andre kunst- og kulturuttrykk, påvirker selvfølgelig alle som konsumerer det – ofte i stor grad.

Jeg har selv sett elendigheten som kommer med problematisk mye dataspilling. Jeg har hørt utallige historier fra frustrerte foreldre som mister all kontakt med barn og unge som spiller for mye.

Helt reelle problemstillinger som dataspilling kommer med, og som bør diskuteres mer.

Men veien er svært lang fra å være sinna på et dataspill til vold og voldelig adferd i det virkelige liv. Jacobsens kommentar er utdatert synsing, et blaff fra hysteriet på nittitallet som ikke har noen rot i virkeligheten.

Snitt på 35 år

Dette har vi hørt så mange ganger før.

For dataspilling er ikke noe nytt og spennende konsept mer. Det begynner å bli drøye 70 år siden fenomenet først oppstod. Voldelige dataspill kom kort tid etter.

Hysteriet rundt lanseringen av «Doom», drapsspillet som mediene og kommentatorer mente skulle påvirke oss til å gjøre ufyselige og ugudelige ting, er nå nærmere månelandingen enn i dag.

De siste 30 årene har derimot interessen for spill eksplodert. Snittspilleren er i dag 35 år gammel, og i Norge spiller halvparten av befolkningen under 45 år aktivt.

Voldsstatistikken går ned

En skulle tro at denne påståtte enorme innvirkningen dataspill har på de som spiller skulle resultert i eksepsjonelle tall innenfor drap og vold. Men nei, voldsstatistikken har gått ned i takt med bruken av dataspill.

Å peke til ytterpunkter som USA som et poeng gir ingen mening. Mennesker verden over spiller de samme spillene. Hvorfor har vi ikke den samme hyppigheten av voldsepisoder i andre vestlige land, om den eneste fellesnevneren er dataspill og TV?

Det pekes også til Japan, landet som kanskje har omfavnet dataspilling mest av alle, og som er et av de tryggeste landene i verden. Hvilke massedrap har det vært der? Bare syv saker er registrert de siste 20 årene. Ingen av disse er linket til dataspilling.

Det nytter ikke å bruke svevende ord som «uten tvil», «mange av oss vil sikkert», «vi kan se for oss» og lignende, om fakta ikke sier det samme.

En sammenheng

For fakta er at det er en sammenheng mellom dataspilling og skoleskyting. Men fakta står i skarp kontrast til det bildet Jacobsen forsøker å male:

Dr. Peter Langman gikk gjennom de ti dødeligste skoleskytingene i USA etter 2002 til boka «Moral Combat» av Patrick Markey og fant ut at det faktisk var en motsatt kobling – bare 20 prosent av gjerningspersonene spilte dataspill.

Ser vi på skyteepisodene før år 2000 er svaret det samme. En Secret Service-rapport, som man kan lese her, fant ut at bare én av åtte skoleskytere spilte dataspill. Altså langt under gjennomsnittet av amerikanske barn og unge.

Den eneste koblingen dataspill har til skolemassakre er at de som utfører de har et unormalt distansert forhold til dataspill.

Ser vi på Faktisk.nos gjennomgang av ungdomskriminalitet (og kriminalitet generelt i landet), ser vi en stor nedgang de siste årene.

En av hypotesene til instituttleder Heidi Mork Lomell ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved UiO er at dette kommer av økt bruk av dataspill.

I mine mange år i spillbransjen har jeg enda til gode å se – ut over et og annet hobbyprosjekt skapt for å sjokkere – noen spill som «gir poeng for hvert tilfeldig menneske de klarer å drepe» uten å straffe spilleren.

Og vent litt… «poeng»? Får man poeng i dataspill mer?

Ikke mer aggressiv

Misforstå meg rett: Vi vet jo godt at folk kan bli forbanna når de spiller, eller lei seg, eller glad, eller hva nå enn det som skjer på skjermen greier å trykke på inne i hjernen vår. På samme måte som man får et vell av følelser når man hører på musikk, eller ser en god film.

Men betyr det at vi blir mer aggressive ute i det virkelige liv? Svaret er nok en gang «nei».

Ikke ta mitt ord for det her heller: Forskningen er rimelig klar også her. Selv ikke etter 70 år med dataspill har forskere funnet en definitiv kobling mellom aggresjon under spilling og vold i det virkelige liv.

Det viser seg at hele konseptet blind vold, massedrap og psykisk lidelse er et langt mer komplekst tema enn at man skal kunne peke til én ting og vifte med fingeren.

Det er for øvrig sportsspill som gir mest utslag på aggresjon under spilling, ikke spill hvor man skyter, viser annen forskning.

Skal vi skru av tv-en når barna ser fotball også, dersom laget deres taper?

Les også

Virkelighetsbrist, TV og dataspill

Kommentarer til denne saken