Gå til sidens hovedinnhold

De moderne spedalske og det umedgjørlige rusmisbruket

Tross pasientrettigheter og åpenhetssamfunnet anno 2021, er det stigma knyttet til rusmisbruk både blant folk og i hjelpeapparatet. Verdiene og holdningene som styrer oss i synet på rusmisbrukeren må opp og fram i lyset, og konfronteres av forskere og i samfunnsdebatten generelt.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Forskningsdagene 22. september - 3. oktober 2021

Som den pragmatikeren jeg er, med familiær bakgrunn fra håndverkstradisjonen, vil jeg tilnærme meg det komplekse fenomenet og samfunnsproblemet «rusmisbruk» på en noe praktisk måte. Ambisjonen er å forsøke å reflektere rundt fenomenet med utgangspunkt i spørsmålene: Hva er problemet? Hva er målet? Hvilke verktøy har vi tilgjengelig for å komme dit?

Jeg er smertelig klar over dette ikke er enkel øvelse når en både skal være nyansert og kortfattet, men jeg tror det kan ha en viss funksjon for å se noen av de ulike nyansene i fenomenet.

Hva er problemet? Det er ikke mulig å skrive om rusmisbruk uten å ta for seg det historiske bakteppet. Det første som må slåes fast er følgende: Så lenge det har vært en sivilisasjon, og lengre tilbake enn det, har mennesker benyttet seg av rusmidler. Rusmidlene har opp gjennom historien hatt ulike funksjoner. De har for eksempel spilt en sentral rolle i ritualer, for å få kontakt med gudeverdenen, for å fremme kreativiteten i musikk og kunst, og som en ekstra energikilde i forbindelse med krigføring.

Medisin og/eller narkotika

I moderne tid har rusmidlene beveget seg inn og ut av legalitetssonene, og vekslet mellom å være medisin og narkotika. Det samme gjelder naturligvis også alkohol. Skrues tiden tilbake om lag hundre år, ble brennevin til dels sett på som vidundermedisin: Alkoholen styrker ungdommen og utsetter alderdommen. Den befordrer fordøyelsen og fordriver melankolien. Den gleder hjertet og opplyser forstanden. Denne formuleringen kan nok de fleste som har drukket berusende mengder alkohol kjenne seg igjen i. I alle fall en stund.

Fastlegen skriver ikke lenger ut brennevin på resept. Legen skriver derimot ut opiater og amfetamin som medisin: Opiater som smertelindring, og amfetamin som ADHD-medisin. Hvordan kan det ha seg at de samme midlene både kan omtales som medisin og narkotika, og slippe unna med det?

Narkotika er et upresist begrep og må ses på som en del av den norske politiske strategien for å bekjempe et samfunnsproblem, og ikke et begrep en farmasøyt vil se på som stuerent. Sekkebetegnelsen, og det verdiladede begrepet narkotika, kom til sin rett i et totalforbud som FN-konvensjonen i 1964 foreskrev for alle medlemsland. Begrepet ble da knyttet til livsstil, som VG skrev på sin forside 3. september 1966: «Klar sammenheng mellom langt hår og marihuana».

«Langt forbi menneskets fatteevne»

Vi kan le av dette i dag, men VG var langt fra alene i denne omtalen av narkotika. Denne oppfattelsen gjennomsyret alt av styringsdokument og omtale på tvers av ulike politiske overbevisninger på slutten av 60-tallet.

«Det er sånne krefter i rusen, at det går langt forbi menneskets fatteevne.» Dette sitatet er hentet fra en av forskningsartiklene mine hvor jeg intervjuet en sterkt abstinent fange i et norsk fengsel. Sitatet sier noe om rusmidlets potensiale for å gjøre oss mennesker avhengige av det. Videre vet vi, fra forskning, at i kjølvannet av avhengigheten kommer flere andre problemer: «… veldig mange (rusmisbrukere) har personlighetsforstyrrelser, angst, depresjon, psykiske problemstillinger, dårlig økonomi, dårlig skolegang, lite ressurser rundt seg, lite støtte.» Sitatet er fra en sykepleier ved et rusbehandlingssenter i Norge.

Straff er mest brukt

Hva er målet? Gjennom min erfaring, både som forsker og hjelpearbeider, har de aller fleste som er fanget av rusmisbruk som mål å kjøpe seg hus, bil, få seg jobb og være sammen med barna sine - det mange vil betegne som et A4-liv. Det som derimot har vært mer uklart for meg, er hva som er målet til hjelpeapparatet. Den såkalte nullvisjonen (et samfunn fritt for narkotika) ble forlatt for lenge siden. Etter nullvisjonen ble forlatt, tror jeg hjelpeapparatet ikke helt vet hvor de vil. Og jeg tror nullvisjonen fortsatt står sterkt hos mange.

Hvilke verktøy har vi tilgjengelig? I mangel på et omforent mål i hjelpeapparatet knyttet til rusmisbruk, har det i moderne tid ikke manglet på innhold i verktøykassen for å nå målet: Recovery, healing, religion, ekstremsport, gatefotball, akupunktur, Minnesota-modellen, kognitiv terapi, housing first, pakkeforløp, og sist, men ikke minst, straff.

Jeg vil driste meg til å si at straff er det mest brukte verktøyet i verktøykassen, men vi vet per i dag lite om virkningen av straff i denne sammenhengen. Det blir som å dundre løs med hammeren i blinde. Solberg-regjeringen prøvde å innføre rusreformen, men reformen ble stanset i Stortinget av Ap, Sp og FrP. Det kan tyde på at straff og moralisme fortsatt er aktuelt som et fullverdig verktøy.

Mange står fram

Vi vet dessverre lite om virkningen av de andre verktøyene jeg ramset opp. Her må forskerne for alvor brette opp ermene og evaluere verktøyene systematisk og grundig. Videre er det uklart i hjelpeapparatet hva som er målet med å bruke de ulike verktøyene.

Dersom noen for eksempel har brukket foten, er situasjonen en helt annen. Både problem, mål og verktøy klart for alle. Problem: Påvist brukket fot på røntgen. Mål: Beinet skal gro sammen og bli funksjonelt. Verktøy: Gips. Sammenlignet med dette framstår det å behandle rusmisbruk nærmest som et «mission impossible».

Ser vi en stemning for resignasjon? Er det et umedgjørlig problem vi har å hanskes med? Mitt svar er «nei» til det første, og «tja» til det andre spørsmålet. Mange modige mennesker har i senere tid stått fram med sitt rusproblem. Nini Stoltenberg (hvil i fred), Christine Koht, Claus Lundekvam og Kjartan Kristiansen (låtskriveren i DumDum Boys). Disse bekjennelsene og denne åpenheten må ikke være forgjeves.

De moderne spedalske

Åpenheten vitner om en vilje om støtte og hjelp til andre i samme situasjon. En professor sa nylig til meg at rusmisbrukerne er de moderne spedalske. Det kan i alle fall ikke stikkes under en stol at stigma knyttet til denne gruppe fremdeles er aktuelt på tross av pasientrettigheter og åpenhetssamfunnet anno 2021 - et stigma både blant folk flest og i hjelpeapparatet

Noe av forklaringen på dette stigmaet kan ha sin bakgrunn i moralisme og VG-overskrifter på 60-tallet. Moralisering i tilnærmingen til problemet rusmisbruk er noe vi må legge bak oss. Verdiene og holdningene som styrer oss i synet på rusmisbrukeren må opp og fram i lyset og konfronteres av forskere og i samfunnsdebatten generelt.

Først da kan dette problemet temmes og kanskje bli noe mindre umedgjørlig.

Les også

Digitale helsetjenester gir fare for utenforskap

Les også

Høgskolen kan være en betydelig innovasjonsaktør

Les også

Ikke-vold, Gandhi og Mardalsfossen

Les også

Global skattejakt på 1300 milliarder kroner

Kommentarer til denne saken