Gå til sidens hovedinnhold

De grønne mulighetene

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Tidens Krav diskuterer i en interessant lederartikkel 27. mai i år at LO og NHO «stikker ut kurs for en grønnere industri». Det er sjefene for disse store organisasjonene som legger fram en felles energi- og industripolitisk plattform som ikke er behandlet i medlemsorganisasjonene. De to deltar nå på mange konferanser rundt om i Norge. NHO- sjefen med sin vanlige frenetiske stil, men med ryggdekning fra Energi Norge og de som skal tjene store penger på økte kraftpriser. LO-sjefen er noe mer nølende, usikker på om hun blir bløffet på en måte som vil ødelegge for den grønne industrien vi har bygget opp over mer enn 100 år basert på rimelig, stabil og fornybar kraft. Hva mener hennes medlemmer på Sunndalsøra og alle andre industristeder?

Det som forundrer meg er at disse to viktige arbeidslivsorganisasjonene absolutt skal subsidiere fram nye verdikjeder, basert på hydrogen og ammoniakk, samt datasentre og batteriproduksjon? Vi er jo allerede det best elektrifiserte landet i verden, det har vi vært i flere generasjoner, ja vi har så mye fornybar, evigvarende, stabil og regulerbar energi at vi bør rett og slett ta enda bedre vare på den. Energigjenvinning og effektivisering er den energipolitikken som vil gi mest verdiskaping og flest arbeidsplasser og ikke minst være best for klimaet.

Gammeldags teknologi

Jeg ser at NHO og LO fortsatt skal jage opp tempoet for å fremskaffe enda mer ny ustabil vindkraft fra land, haster, haster? Det er jo fint for Zephyr, Norsk Vind, Freyr og Fred Olsen, slik at de kan bruke enda mer gammeldags vindteknologi for å ødelegge enda mer norsk naturmangfold og norske lokalsamfunn og deretter selge seg ut med superfortjenester som aksjonærene kan sende til skatteparadiser eller øke sine lederlønninger og utbytter med. Jeg ser ikke mange arbeidsplasser der. Norske arbeidsplasser i vindkraftutbygginga er knyttet til brå oppstart av anleggsarbeider med kort varighet, men med fotavtrykk som aldri forsvinner.

Hvorfor ikke satse på de verdikjedene som har solid kompetansebase i Norge, enten det er kraftkrevende industri for framstilling av metaller, den grønneste kraftkrevende industrien i verden. Hva med jernverk på Tjeldbergodden basert på malm som fraktes fra Kiruna via Narvik langs kysten vår, med bruk av hydrogen fra naturgass som reduksjonsmiddel i stedet for kull andre steder i verden. Dette er den eneste sikre metoden for bruk av hydrogen, og vil ha svært positiv klimavirkning. Ren CO2 blir til overs og kan utnyttes industrielt eller injiseres direkte tilbake til sokkelen.

Blir konkurransedyktig

Den største industrielle muligheten for industri og arbeidsplasser er digitalisering og robotisering av arbeidsoperasjonene ved bygging og drift av komplekse produkter, som skip og broer, områder hvor vi har bygget omfattende kompetanse over århundrer. Slike arbeidskrevende produksjoner er flyttet ut de senere ti-årene, men nå kan vi bli konkurransedyktige igjen på en rekke områder der vi fortsatt har kompetanse og marked.

Å starte opp helt nye verdikjeder fra Norge med store subsidier, som NHO- og LO-sjefene tar sikte på, er naiv eller spekulativ utopi. Disse verdikjedene er allerede startet opp for lenge siden ute, det gjelder batteriproduksjon, datasentre, bitcon-mining osv. Vindkraftteknologien er utviklet på slettelandet, og all kompetanse og alt utstyr til den massive vindkraftutbyggingen som nå forgår i norsk natur er importert fra Danmark, Tyskland, USA, Kina og Indonesia. Dette vil også i stor grad gjelde havvind og står i sterk kontrast til vannkraftutbygginga i Norge der 80 prosent av leveransene normalt kom fra norsk industri. Fortsatt gjelder det for rehabilitering og drift.

Lokkemat

Norsk maritim industri kan selvsagt konkurrere med sin erfaring om montering av offshore vindkraft, samt installasjoner for kraftoverføring på havbunnen, men antall norske arbeidsplasser vil aldri kunne sammenlignes med dagens aktivitet innen utvinning av olje- og gass.

Batteriproduksjon blir først og fremst brukt som lokkemat fra de som vil ha hånd om salgbare rettigheter for vindkraft. Men det kan selvsagt bygges opp som «greenfield»-anlegg med importert kompetanse og roboter. I slike sammenhenger er Norge attraktivt som etableringsland grunnet løssluppen tilgang på store arealer og rimelig elektrisk kraft uten elavgift. Protestene mot tilsvarende batterifabrikker i skogene nær Berlin ble stanset. Når vindkraftspekulantene og kraftselskapene i Norge nå stadig introduserer nye kraftkrevende tiltak og flere kabler til utlandet, eller til elektrifisering av olje- og gassvirksomhet offshore, har dette selvsagt sammenheng med at de ønsker å framstille sterk økt etterspørsel, slik at de får hånd om enda flere vindkraftkonsesjoner for salg til utlandet, og deretter sterkt økte priser. Skal slike etableringer gi særlig mange arbeidsplasser må satsingen ha kompetanse- eller markedsmessig utgangspunkt i Norge. Da først kan det utvikles ny industriell aktivitet, verdiskaping og arbeidsplasser i våre distrikter.

Kommentarer til denne saken