For å si det pent, vi er et fantastisk folkeferd ute på våre skjær på Nordmøre.

Vi har det til felles at når det gjelder vårt lokalsykehus stiller vi opp, som fredsomme sjeler med røsten og symbolene som våre uttrykksmidler, akkompagnert til salutt fra Bautaen. Det vi har til felles er vel at vi ikke lar oss disiplinere og knuges til lydighet av et politisk regime, som i sak etter sak velger å angripe vårt lokalsamfunn. Undertonen oppleves konkret som om vi er uskikket til å bestyre vårt eget lokalsamfunn. Her trengs det nye koster, som kan plassere oss i kolonner på et regneark med tallstørrelser, hvor vi kan omdefineres som demografiske fenomen og ordrereserver, og kalkuleres nærmest i det uendelige. Skal vi ta opp saker blir vi forelagt retningslinjer og skjema hvor vi blir utførlig instruert om hvordan vi skal handle og opptre formelt riktig.

Dette må gjerne oppfattes som noe misvisende og fortegnet, og den som ønsker det må gjerne ta det som useriøst.

Det får så være. Min oppfatning er at samfunnsplanlegging slik den etter hvert utøves fremmedgjør oss som folk og folkevalgte fra det å ha en innflytelse på vår hverdag. Opplevelsen av at det eksisterer hinder, som demotiverer i forhold til å ha et samfunnsmessig engasjement. Undertonen kan i verste fall bli «at det nytter ikke allikevel».

Dette er det rakt motsatte av hvordan våre aner måtte stå på for å bygge et samfunn tuftet på solidaritet og velferd. Kampen mot fattigdom, kampen for et offentlig helsevesen, offentlig utdanning, mat på bordet og tak over hodet kom som et resultat av at folkelige bevegelser satte sine ideer ut i livet, eller sagt på en annen måte, materialiserte sine ideer. En manifestasjon av at vi gir oss aldri, vi ser fram mot et samfunn hvor «nr 13» ikke er. Vi lar oss ikke stoppe av motkrefter som vil ha et samfunn bygd på fundament av urett og nedverdigelse. Vårt slektskap til samfunnsengasjement må ha sitt slektskap i den grunnleggende aktiviteten for et bedre samfunn å leve i. Der et lokalsykehus stod der som en synlig garantist for helse, liv og sikkerhet, styrt av samfunnsmessige behov, ikke av et regneark med tallstørrelser.

Stor og små, hverdagskledde, festkledde med våre medfødte fasonger og vårt utseende, med ulike oppfatninger, godt, det er slik vi er med våre fulle rettigheter til å ta kampen opp for å forsvare vårt lokalsykehus og lokalsamfunn.

Vi får ta noen bøllekurs for å bli oppdatert i kampen, for vi gir oss aldri.