Tidligere gikk jeg ut mot barne- og familieminister Toppe i VG, angående gransking av utenlandsadopterte. Jeg så da ikke behovet. Mye har skjedd siden den gang.

Jeg ble selv utenlandsadoptert fra India til Norge/Averøy i 1980, gjennom Adopsjonsforum. Nå ser jeg at en gransking er en nødvendighet fra regjeringen sin side, for å gjenoppbygge tilliten til oss adopterte og adoptivforeldre. Min første tanke etter dette ble kjent var: «Hvem kan vi egentlig stole på?» Jeg støtter alle adopterte som har behov for innsyn i sin egen sak eller der det er mistanke om at noe ulovlig kunne ha skjedd, men vi må også ta hensyn til de adopterte som ikke har ønske om innsyn i egen sak. Det er ikke en selvfølge at alle adopterte føler på det samme behovet. Mange tvinges på en måte til å forholde seg til en fortid de har lagt bak seg.

Svært belastende

Selv har jeg vanskelig for å tro at alle de 20.000 enkeltsakene blir gransket. Dette med tanke på tid, penger og ressurser. Vet at det er mange adopterte som synes det blir en belastende prosess, hvis det skal granskes på individnivå og de lurer på hvordan det vil påvirke deres fremtidige liv. Jeg har også vært i kontakt med adoptivforeldre som synes at dette er svært belastende. De gikk gjennom en ekstrem prosess for å få oss, så kommer dette opp. Noen gruer seg for å gå ut, for å bli sett på som en kriminell og andre gruer seg for å gå på jobb. Hvem kommer til å spørre meg om denne saken i dag? Hva blir «snakkisen» i lunsjen i dag?

Tøft for mange

Det er også tøft for voksne adopterte når deres yngre barn begynner å spørre om dette hjemme. Spørsmål som de kanskje ikke vet svaret på. Jeg ber inderlig om de som ikke er «rammet» av denne skandalen på noen måte, om å vise varsomhet med å spørre adopterte, adoptivforeldre og de som er i denne adoptivprosessen. En vet ikke hvordan den individuelle har det nå. Det er også viktig å ikke ta alle utenlandsadopterte under en kam i denne saken. At noen har kommet hit på en ulovlig juridisk måte, betyr ikke at alle har gjort det.

At noen nå føler et biologisk savn til sine røtter, betyr heller ikke at de ikke har hatt eller har det bra hos sine adoptivforeldre. Jeg er opptatt av hvordan disse gruppene med adopterte, adoptivforeldre og de som er i en adopsjonsprosess blir ivaretatt i denne prosessen som ligger foran oss.