Da sitter vi her igjen – på hjemmekontor i den utslitte joggebuksa. Naturligvis er vi pent kledd på overkroppen slik at vi ser presentabel ut på neste videomøte. Tilbake igjen til en digital arbeidshverdag hvor man er helt avhengig av internettet, datamaskinen og mobiltelefonen for å få de forventede arbeidsoppgavene unnagjort. Noen hevder til og med at arbeidslivet etter denne pandemien vil være forandret for alltid, og i en slik verden er det nytteløst å gå tilbake på de gamle måtene å gjøre ting på. Vi har allerede vært gjennom dette før og har gode digitale ferdigheter som automatisk trer i kraft. Dette kan vi! Eller er det egentlig slik?

Svakere digitale ferdigheter

Uavhengig av alder må du nå kunne håndtere digital teknologi i arbeidslivet for å ha kontroll over- og utføre blant annet banktjenester (nettbank), kommunisere med det offentlige (NAV, helsetjenester) og ha tilgang på fritidsaktiviteter (reisebestillinger, arrangementer). På samme tid som samfunnet vårt er i ferd med å bli totalt digitalisert, blir også en økende del av befolkningen eldre.

I november 2021 rundet vi for første gang én million alderspensjonister her til lands. De store fødselskullene fra etterkrigsårene har passert pensjonsalder. I en rapport fra Kompetanse Norge kommer det fram at personer som er 60 år eller eldre, såkalte seniorer, er en av gruppene med svakere digitale ferdigheter enn den øvrige befolkning. Denne gruppen har vært en del av en omfattende teknologisk reise; fra den første elektroniske meldingen via internett ble sendt i 1969, til at vi i dag har muligheten til å gjennomføre all form for kommunikasjon gjennom internett.

Stress og engstelse

Digitaliseringen av det moderne samfunnet har gitt oss mange nye muligheter – men også en del utfordringer. I et inkluderingsperspektiv er det viktig å tilrettelegge nok for at seniorene skal kunne ha en arena hvor de lærer om bruken av digitale verktøy. Men hva skjer med de som verken er motiverte eller interesserte av å heve sin digitale kompetanse? Enkelte synes det er spennende og lærerikt å lære ny digital teknologi, mens andre igjen opplever det som et ytre press som medfører stress, lav mestringstro og engstelse. Problemet er at man ikke kan «melde seg ut» eller være likegyldig til den digitale utviklingen uten at det medfører uheldige konsekvenser. Måten vi har tilrettelagt samfunnet på resulterer i at det skapes store forskjeller mellom de med og uten digital kompetanse.

Bekymringsfullt

I arbeidshverdagen min som jobbspesialist hos Varde Kompetanse i Kristiansund møter jeg ukentlig mennesker som forteller om barrierer knyttet opp mot det å beherske den digitale omstillingen i arbeidslivet. Det er både trist og bekymringsverdig at de siste årene av et langt yrkesliv innebærer stress og engstelse knyttet opp mot digitale ferdigheter. Dette kan være tømreren som sørget for at du har tak over hodet eller helsefagarbeideren som sørget for at besteforeldrene dine hadde det trygt og godt de siste timene. Dette er snakk om mennesker som er og har vært vant til å gi av seg selv for at andre skal ha det bra.

Negative konsekvenser

Nå skal ethvert hammerslag og måltid dokumenteres, analyseres og effektiviseres. Tiden man før hadde til de gode samtalene, plantegningene for hånd og enkel hoderegning er byttet ut med digitale journalføringsprogram, tegneprogram og regneark. For oss som er digitalt kompetente fremstår utviklingen som stort sett positiv, men for mange vil nye metoder medføre negative konsekvenser.

Er det egentlig så nødvendig at en aldrende befolkning omstiller seg til et digitalt arbeidsliv på slutten av yrkeskarrieren? Eller kunne man kanskje løst det på en annen måte? La oss legge inn en kollektiv innsats for at unge og eldre kan arbeide på tvers av ny og gammel teknologi.

Vi «digitale innfødte» har mye å lære av de «analoge seniorene» – og vice versa.