Aktiv kulturdeltakelse forlenger livet

Steinar Jacobsen – som nylig har gjort besøkscellen ved politihuset i Kristiansund mer hjemmekoselig – er ikke i tvil om at deltakelse i kulturaktiviteter forlenger livet.

Steinar Jacobsen – som nylig har gjort besøkscellen ved politihuset i Kristiansund mer hjemmekoselig – er ikke i tvil om at deltakelse i kulturaktiviteter forlenger livet. Foto:

Av
DEL

MeningerDette var en nyhetsoverskrift i NRK i forbindelse med koronakrisen. Overskriften var basert på meninger en etablert skribent har uttalt.

For meg er overskriften ikke et spørsmål, men en sannhet, som jeg ved flere anledninger tidligere har uttalt. I 2001 fikk jeg plutselig hjerteinfarkt, og ble sendt til Trondheim med luftambulanse. Her fant legene ut at jeg ikke bare hadde trange blodårer, jeg hadde også en alvorlig kols. Litt senere oppsøkte jeg en lungespesialist i Molde for å få undersøkt dette med min kols. Han mente min kols var meget alvorlig, og viste meg min prognose på en diagramkurve. Kurven var basert på at jeg ikke forandret min livsstil.

Han mente at kurven fortalte at jeg var avhengig av rullestol innen 1 år. Innen 2 år ville jeg være avhengig av surstofftilførsel, og innen 3 år ville jeg ikke klare å puste. Han fortalte meg at dersom jeg gjorde det jeg ble tilrådet av helseomsorgen, kunne jeg kanskje leve til jeg ble 80 år. Jeg ble da skrevet inn på Glitreklinikken i Hakadal. Så lenge jeg var der klarte jeg å forholde meg til de råd jeg fikk hva røyking, kosthold og trim angikk. Men da jeg kom hjem, falt jeg fort tilbake til gamle synder hva røyking, kosthold og trim angikk.

Likevel klarte jeg å holde det gående i mange år på grunn av at jeg engasjerte meg sterkt i kunstneriske aktiviteter. I 2011 begynte jeg å tenke på andre ting. Unge damer, ferieturer, biler og andre ting som enslige tenker på, begynte å oppta meg. Etter en ferietur i Kroatia fikk jeg et nytt hjerteinfarkt. Også denne gangen ble jeg sendt til Trondheim med luftambulanse. Jeg var da blitt 67 år.

Etter å ha vært i Trondheim ble jeg igjen sendt til Glitreklinikken. Heller ikke denne gangen klarte jeg å forandre min livsstil. Jeg ble kanskje enda mer likegyldig. Det jeg, imidlertid, ikke var likegyldig med, var mitt engasjement på det kunstneriske området. En ting er at jeg alltid har hatt vanskeligheter med å si nei når noen har spurt meg om en tjeneste. En annen ting er at jeg alltid har hatt lyst til å gjøre noe kreativt når jeg har blitt inspirert.

I løpet av de siste årene har jeg mange ganger vært så dårlig at jeg har fryktet for mitt eget liv. Jeg har mange gange våknet midt på natten for å gå på do. Jeg har da hatt store pusteproblemer, og store fysiske anstrengelser for å komme på do. Jeg har vært så dårlig at jeg ikke har orket å gå tilbake til sengen. I stedet har jeg sittet meg ned i sofaen i stuen. Der har jeg tent meg en sigarett, som jeg har hostet meg igjennom. Jeg sitter og ser tomt fremfor meg og tenner en ny sigarett. Denne klarer jeg å røyke uten hosting, og jeg begynner å tenke. Noe av det jeg tenker på gir meg inspirasjon til å skape en fortelling. Jeg finner da frem papir og blyant, og begynner å skrive. Så lenge jeg skriver føler jeg meg helt frisk, og kan røyke den ene sigaretten etter den andre hele natten. Det har hendt at jeg har skrevet 50 sider i løpet av en natt, men da har jeg gjerne røykt 30 sigaretter.

Svært ofte erfarer jeg at jeg ikke behøver å gjøre noe kreativt for å føle meg frisk. Mange ganger er det nok med en kreativ tanke. Det hender at jeg setter meg ned på en benk fordi jeg er så sliten at jeg nesten ikke klarer å bevege meg. Her sitter jeg gjerne bare og ser på forbipasserende folk og biler. Plutselig ser jeg noe som inspirerer til positiv tenking. Jeg begynner å tenke kreativt og får mange ideer om hva jeg vil skrive om. Jeg reiser meg fra benken for å gå hjem for å skrive.

Jeg begynner å gå. Jeg sier til meg selv: «Du verden, jeg går jo som en prins». I dag er jeg blitt 76 år. Jeg holder for tiden på med flere uferdige kreative prosjekter som jeg akter å ferdiggjøre før jeg dør. Klarer jeg det kan jeg kanskje bli 80 år gammel, selv om jeg er ufornuftig hva helse angår. Klarer jeg det har livet mitt fått en mening, og jeg kan dø som en lykkelig mann.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags