I 1921 var det pandemi i Norge. Spanskesyken herjet. 15 000 nordmenn mistet livet. Det var sosial nød og helsehjelp var lite tilgjengelig for folk flest. 1. mai 1921 gikk 10 000 kvinner og menn i tog i hovedstaden. De marsjerte for helse for alle. For velferdstjenester. For sykelønn. For trygghet. For ting som vi i dag tar som en selvfølge.

Det er denne velferdsstaten som nå hjelper oss gjennom koronakrisen. Den ble bygget av de samme menneskene som marsjerte gjennom gatene 1. mai i 1921 og alle årene etter. Uten fagbevegelsen ville vi ikke hatt helsehjelp for alle. Vi ville ikke hatt lønn under sykdom, permisjon eller trygge arbeidsplasser som sikres av arbeidsmiljøloven.

1. mai er en dag for folkelig engasjement. I Kristiansund har vi lang tradisjon for å marsjere mot urettferdighet og for viktige saker. I 2019 samlet rekordmange nordmøringer seg i 1. maitog for å markere støtte til lokalsykehuset.

1. mai 2021 er gatene nærmest tomme. Dagen preges av digitale arrangement. Koronaviruset herjer. Alle har fått merke konsekvensene det siste året. Krise. Usikkerhet for hva fremtida bringer. Tap av arbeidsplasser. Permittering. Men takket være velferdsstaten og fagforeningene har syke fått helsehjelp. Permitterte fått lønn. Vi har til tross for pandemien likevel hatt en grunnleggende trygghet. Mange andre land har ikke hatt dette. Denne tryggheten har ikke kommet av seg selv, men er et resultat av generasjoners kamp for rettighetene til folk flest. Dette fundamentet har gitt oss muligheten til å håndtere krisen og pandemien på en god måte.

Regjeringen har fått kritikk for manglende beredskapsplaner. Men heldigvis har velferdsstaten vært forberedt og rustet til å håndtere hyppige endringer og langt flere brukere. Generasjonene før oss har bygd et solid fundament.

I dag føres velferdsstaten videre av de som jobber i den. Mange yrkesgrupper har gjort en fantastisk innsats under pandemien. Blant dem er viktige sosialarbeidere som barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere.

Vi har stått skulder til skulder, på en og to meters avstand. Vi har prioritert de sårbare i samfunnet som mer enn noen gang trenger vår innsats. Men vi er ikke i mål. Ikke i det hele tatt. Det er nå vi kan bestemme hvordan fremtiden ser på oss.

Hvordan blir vår innsats husket om 100 år? Blir vi husket for hvordan vi håndterte koronakrisen, ulikhetskrisen og klimakrisen i fellesskap, eller fordi vi aldri tok dem på alvor?

I perioden hvor vi bygget landet var tre av fire fagorganisert. Nå er under halvparten medlem av en fagforening. Det er ikke bare en fare for lønnen din og arbeidsvilkårene dine, men også en fare for vår felles velferd og trygghet.

Hvert år forhandler fagbevegelsen og arbeidsgiverne om dine og mine lønns- og arbeidsvilkår. Resultatet kommer ikke av seg selv.

Nå er det igjen på tide å stå skulder til skulder. La oss ta et aktivt valg om hvilken fremtid vi vil ha. Meld deg inn i en fagforening. Er du sosialarbeider hører du til i FO. Verv en kollega. La oss bruke valget til høsten til å fortsette prosjektet vi har jobbet for i over 100 år.

Det gode samfunnet kommer ikke av seg selv. Gratulerer med dagen!