Dette er opera på sitt sterkeste! Med et tydelig og dystert budskap, skremmende aktuelt – og framført av utøvere som behersker sitt fag til det ypperste.

I fremste rekke fikk vi møte solistene Thomas Ruud (Faust), Lise Granden Berg (Marguerite) og Trond Gudevold (Mefisto), en trio som er noe av det flotteste vi har fått høre fra Festivitetens scene.

Men også de lokale kreftene i orkester og kor gjorde en sterk innsats, i en opera som er stor på mange måter.

Bare det å skulle holde konsentrasjonen i to og en halv time, krever sitt.

Betaler prisen

«Faust» er Charles Gounods opera fra 1859 som er basert på en tysk legende fra reformasjonstiden på 1500-tallet. Den lærde Johann Faust inngår en pakt med djevelens sendebud Mefistofeles og vil gi djevelen sin sjel hvis bare djevelen vil tjene ham en tid.

Det er laget mange litterære bearbeidinger av Faust-myten, men Johann Wolfgang von Goethes skuespill «Faust» i to deler (1808 og 1832) er den mest kjente.

I Festiviteten møter vi den aldrende Faust som ser at livet nærmer seg slutten, uten at han er særlig fornøyd med hva han har oppnådd. Fortvilet påkaller djevelen, som dukker opp.

De blir enige om at Faust skal få ungdom og kjærlighet. Men prisen er høy.

Dukker opp

Man skulle tro at det ikke bare er enkelt å skrive fram en slik fortelling til år 2012. Men regissør Ronald Rørvik har klart det på en utmerket måte.

Utfordringene er helt andre i vår tid enn de var tidlig på 1800-tallet eller i reformasjonen. Men djevler, små eller store, finner vi også i dag. Og de jobber hardt. Ikke før har Mefisto gjort seg ferdig med Faust, før han knepper jakken og drar ut på jobb igjen:

Som tamburmajor i toget når soldatene vender hjem fra krigen. Eller i prosesjonen, hvor han passer på at barna ikke roter seg vekk i de fortapte sjeler som ligger langs veikanten.

En av de sjelene dro vi kjensel på...

Sterke solister

Thomas Ruud har erfaring fra mange og store scener. Det er han sikkert glad for når han går løs på Faust. Han beveger seg i et musikalsk terreng hvor selv de største tenorer kan få svettetokter.

Ruud takler topptonene imponerende, og er uhyre stødig. Han viser også at han behersker de vare partiene.

Lise Granden Berg har vi fått møte flere ganger de siste årene. Seneste i fjor i «Søster Angelica», og året før i «Unge Hamsun». Hun har utviklet seg til å bli en sopran av stort merke, har en nydelig klang og synger lett og sikkert.

Også scenisk er hun en fornøyelse.

Trond Gudevold har en stor rolle som Mefisto. Han er kanskje ikke like skremmende som Eivind Bøksle var da «Faust» sist ble spilt i Kristiansund (1982), men Gudevold er djevelsk nok – på sin sleipe måte. Hans versjon av «Dansen rundt gullkalven» er bare en nytelse!

Kommer i havn

Kristiansund symfoniorkester, under ledelse av Kjell Seim, har en stor jobb i «Faust». Strykerne har hatt ekstra prøver den siste uka for å komme i havn, og det må man si at de gjør.

Kanskje er man ennå ikke kommet helt inn under huden på Gounods vakre musikk, men så får de da heller ikke noe særlig hjelp av lokalet.

Operakoret fortsetter sin gode utvikling, og leverer varene både vokalt og scenisk. Damene varter opp med flott, lys klang, herrene har trøkk og pondus.

Og scenisk har vel koret aldri vært sikrere.

Terrasser

Regissør Ronald Rørvik har erfaring med «Faust» fra før. Han klarer å få fram det dystre budskapet.

Scenen er valgt i et moderne og ikke så lett definerbart landskap. Grå kostymer glir i ett med en grå, industriell bakgrunn. Scenen er bygd ut med to terrasser på sidene, som vokalt sett fungerer aldeles utmerket.

En mer omfattende anmeldelse finner du i lørdagens papirutgave av Tidens Krav.