Gioacchino Rossini er best kjent for sine muntre operaer, - hans seriøse sceneverker hører vi ikke så ofte. Men kirkeverket «Stabat Mater» fremføres rett som det er, og det peker på mange måter fremover mot det som kunne ha blitt Rossinis nye stil, om han ikke i en alder av cirka 40 år av ren makelighet hadde sluttet å komponere.

Her er partier som avslører at mye av verket er komponert i en tid da romantikken hadde begynt å spire frem i kulturlivet. Likevel finner vi i «Stabat Mater» mange trekk fra den «gamle» Rossini også, ikke minst fra hans seriøse operaer. Hans melodiske åre blomstrer, og mye av musikken i verket er godt kjent. Ikke minst er arien «Cujus ánimam geméntem» blitt en «bravurhit» hos tenorer fra Björling til Pavarotti.

Inderlig

Men «Stabat Mater» er egentlig et verk som hører påsken til. Det skildrer Marias sorg der hun står ved korset på Golgata. Derfor hadde Ulf Øien og de andre solistene lagt bravuren til side og tolket teksten med den inderlighet den fortjener.

Det var for øvrig en flott solistkvartett som var trommet sammen på kort tid. I tillegg til tenoren Ulf Øien, hadde vi også gleden av å høre sopranen Birgitte Christensen, mezzosopranen Trine Øien og barytonen Njål Sparbo.

Korsang av klasse

Like imponerende var kammerkorets innsats. Hvor mange av medlemmene som medvirket sist verket ble fremført, skal være usagt. Men det satt som det skulle, og gløden og temperamentet var det ingenting å si på.

At de greide «å hamle opp» med et velspillende og relativt stort festivalorkester, er nå en ting. Men hør hvor vakker det klang i a cappella-partiene. Det var korsang av klasse.

En sterk og berikende konsertopplevelse, som mange flere burde fått del i.