Den tiende sommerkonserten i Sollilia i Angvik ble arrangert i går ettermiddag. Aldri har oppslutningen vært så stor som denne gang.

Været skal ha sin del av æren. Men mange hadde nok også fått med seg at artistene på låvebrua denne gangen var av spesielt godt merke.

Pågangen var så stor at man gikk tom for billetter. Men alle slapp selvsagt inn. Oppe i det fantastiske amfiet i Sollilia er det god plass.

God miks

Gro Kjelleberg Solli har stått i spissen for konsertene på gårdsbruket i lia ovenfor Angvika. I år har hun hatt en mer tilbaketrukket rolle, men hun stilte opp, sammen med skolebarn fra Angvik.

Podiet hadde hun overlatt til tre artister som er godt vant med folkemusikk (Unni Boksasp, Jorun og Ola Kvernberg), mens en rølpet gitarist fra Kristiansund (Frode Alnæs) skulle sørge for en sammensetningen som ble såpass ubalansert at det falt i smak hos publikum.

Miksen var så absolutt vellykket. Litt mye hummer og kanari, kanskje, men samtidig sjarmerende, vakkert og innimellom passe vemodig.

Samspilt

Boksasp (fra Straumsnes) og Jorun Marie Kvernberg har spilt mye sammen. De har også de to søsknene fra Fræna gjort.

Frode Alnæs blir den som kommer litt på siden i denne sammenhengen, noe gitaristen taklet bra ved å være mer anonym enn vi er vant. Frode er en glimrende gitarist og en entertainer av de store, man han tåler også å være akkompagnatør.

Forberedelsene til konserten var ikke de mest omfattende. Mye ble bestemt søndag formiddag, har jeg et inntrykk av.

Det er helt i orden, når man er så samspilt som tre fjerdedeler av denne gjengen er. Og kommer man plutselig på fremmed grunn, hjelper det å ha en jazz-bakgrunn og evnen til å ta ting på sparket.

Improvisasjonskunsten beviste Ola Kvernberg og Frode Alnæs at de behersker.

Topp klasse

Unni Boksasp har nylig kommet med CD, og hun har nylig gått til topps i vokalklassen i Landskappleiken. I går ettermiddag viste hun igjen at hun er en folkesanger av nasjonal toppklasse.

«Farvel, min ven» har et lokalt opphav, og handler om ulykkelig kjærlighet. Den gamle teksten ble enkelt framført i tradisjonelt tonespråk, men trollbant publikum. Da var det ingen i Sollilia som befant seg i 2010.

Mer fart var det når søskenparet fra Fræna slo seg løs med en polka etter bestefaren og ikke minst svenske Erik Østs «Chicago-mazurka». Sjelden har takta vært trampet så intens på låvebrua i Sollia som akkurat da.

I det flotte været storkoste folk seg i de to timene konserten pågikk. Da hadde vi også hatt en pause. Den kan man kanskje kutte ut neste gang. Stemningen har lett for å falle litt når man bruker 20 minutter på kaffe og vafler.

Men jeg må innrømme at bakelsen var himmelsk god...