- Ethvert sirkus behøver en klovn, lo Hans Hyldbakk og tok fram nycoflaska som inneholdt medbrakte godsaker.

Joda, den rollen tok Kleivakongen mer enn gjerne på seg. Han likte å sjokkere litt, være litt bajas når det passert. Og det gjorde det så absolutt foran den store horden med journalister som hadde tatt turen på Kleiva.

Brå i kastene

Men da vi kom inn i det lille soverommet hvor vogga stod, skiftet han med en gang karakter.

Lavmælt og nesten rørt poserte han velvillig for Tidens Krav mens barndomsminnene strømmet på.

- Typisk Hans. Han var ofte svært brå i kastene. Det ene øyeblikk kunne han synge nærmest vulgære viser, for så plutselig kunne han begynne å snakke om mor si, som var den personen han var mest knyttet til. Da kom også ofte tårene.

Det forteller Henning Sommerro, en av de som fikk lære Kleivakongen nærmest å kjenne.

Sist onsdag besøkte han Hyldbakk på sykeleiet. Han ante at dette kunne være sist gang de snakket sammen.

- Vi snakket lenge sammen. Han var helt klar i toppen til siste slutt.

Gikk egne veier

Kleivakongen fikk leve lenger enn de aller fleste. Hele tre århundre fikk han oppleve.

Noe A4-menneske ble han aldri. I den tid da hardt kroppsarbeid var den eneste skikkelige måten å tjene til livets opphold, valgte husmannsgutten i stedet pennen og skrivemaskina.

- Han valgte å følge sin egen stemme og gå sine egne veier. Samtidig ønsket han nok hele tiden å bli godtatt av det gode selskap.

Da Henning Sommerro gjorde ham kjent gjennom Vårsøg-melodiene, ble Hans Hyldbakk av mange kalt for dikterkonge. Selv framholdt han det enorme arbeidet han hadde lagt ned på å skrive bygdebøkene som sitt viktigste bidrag.

- Bygdebøkene er helt klart hans store livsverk. Men det er falsk beskjedenhet når han hevdet at han ikke ville være dikter. For det var dikter og forfatter han ønsket i bli i sine ungdomsår.

En romantiker

I Hans Hyldbakks levetid har verden gjennomgått en utrolig utvikling. Også måten å skrive på har blitt utviklet på den tiden. Akkurat den brydde han seg ikke å følge.

Henning Sommerro påstår at Kleivakongen er et typisk barn av sin tid.

- Han uttrykksmåte er preget av romantikken som var populær på slutten av 1800-tallet. Diktene har en egenartet tone, sier mannen som tonesatte mange av hans flotte dikt.

Fire temaer går igjen i de fleste av hans diktning. Det er først og fremst Hans selv, naturen, folk og hendelser fra lokalmiljøet. Og Sommerro trekker fram hans evne som journalist og forteller.

- De mange gamle sakspapirene er blitt levende og folkelige. I det hele tatt har han bevart mye lokalhistorie for ettertiden. Det finnes også en del materiale liggende som ikke er blitt publisert.

Fikk siste ord

Norsk Allkunnebok skrev i midten på 50-tallet at Hyldbakk døde ugift. Selv har han siden 70-tallet skrevet om sin egen død og begravelse.

En begravelse som garantert ikke blir som i diktet "Gravøl i Merradala".

Hans Hyldbakk har satt spor etter seg både i hjembygda og eller på Nordmøre. Kleivakongen ble også æret med egen Vårsøg-helg, hvor han var fast gjest på oppe Kleiva. Siste pinsehelg deklamerte han dikt foran et rekordstort publikum.

Og hadde en egen evne til å få siste ordet. Det gjorde han også da Kleivakvelden med avsluttet med allsang av Vårsøg.

Henning Sommerro ler fortsatt godt av Kleivakongens sluttreplikk:

_ Ja, no e` de på ti`n å ta se æn dram.

Årets Kleivakveld under Vårsøghelga ble det siste møtet mellom folket og Kleivakongen Hans Hyldbakk.