Det var den reneste gammeltestamentlige syndefloden som geleidet folk inn i Kirkelandet kirke i går kveld, men etter en dose Salomos Høysang og andre perler fra et noen og tjueårig samarbeid i nordisk kulturs tjeneste, kunne de mange hundre tilhørerne vandre ut med hodene fylt av vakker musikk og sterke tekster.

Lill Lindfors gir uttrykket vakker musikk et annet innhold. Det er ikke først og fremst stemmeprakten som slår en til taushet mellom benkeradene, men den utrolige formidlingsevnen som gjør konserten nærmest til et privat møte mellom deg og artisten. Ordene av og til triller av og til snerrer ut, men som oftest er det en hviskende intensitet i foredraget som fanger tilhøreren og holder ham fast gjennom halvannen times rein og skjær lykkerus.

Samspillet mellom Ketil Bjørnstad og Lill Lindfors er helt spesielt. Mannen bak tangentene slipper henne ikke av syne under hele konserten, og det minste vink fra Lindfors får sin gjenklang i klaveret.

– Jo, Ketil er en utrolig sjenerøs og ydmyk artist, og vi har en unik samklang, medgir Lindfors Tidens Krav før konserten.

De mange frammøtte trodde kanskje at Salomos Høysang var det eneste som skulle fremføres, men artistene ville det annerledes. I en tredelt konsert fikk vi først møte tekster og musikk som Ketil Bjørnstad har skrevet spesielt til og for Lill Lindfors.

Konserten åpnet med «Bedrägeri», fortsatte med «Och människor ser igjen», før vi kom over i den chilenske stilen med «Canto Libre».

Fra fart og dynamikk bar det over i den rørende historien om Lindfors møte med barnehjemsbarnet Daniel i Brasil i sangen «Daniels bok», før «Samba nu» avsluttet det latinamerikanske kvarteret.

Deretter var det duket for en avdeling Salomos høysang. Ikke alltid like velkommen i kirken. Lindfors minnes at dette ble for sterk kost i Johanneskirken i Bergen.

– Jo, det stemmer. Det ble nok for sensuelt for dem, men vi har fremført dette i mange kirker rundt om, inkludert Nidarosdomen, ler Lindfors, og utdyper: – For meg så er dette en kjærlighetshistorie mellom mann og kvinne. Andre tolker det dit hen at dette handler om forholdet mellom Israels folk og Gud, men ikke jeg. Dette er mellom mann og kvinne, slår Lindfors fast.

Tre sanger hentes fra dette mystiske bibelstedet. «Jag har lagt av mina kläder» avløses av «Ja ett vin» og «Kyssar». Det er formelig som s-ene danser i kirkerommet når Lindfors smaker på teksten.

Et raskt sceneskift fører oss over i Edith Sødergrens tekster fra tidlig 1900-tall. Kanskje de sterkeste tekstene denne tirsdagskvelden, om ikke med det mest melodiøse tonefølget. Bjørnstads musikk veksler fra det sterkt dramatiske i «Zigenerskan» til de mer ettertenksomme «Månen», «Dagen svalnar» og «Vi kvinnor».

Et nærmest fjetret publikum var godt fornøyde med at de fikk «Du är den ende» som ekstranummer. Vi trengte egentlig ikke mer...