Det er bare én uke siden Regine kom hjem til familiens enebolig på Dale i Kristiansund fra et seks uker langt sykehusopphold i Oslo. Der mottok hun livreddende benmarg fra en ukjent donor.

Regine har forsert mange hindre for å komme dit hun er i dag. Og om alt går bra, og hun ikke får tilbakefall, er hun nå ferdig med lange sykehusopphold.

I løpet av et halvt år har Regine lært seg å sette stor pris på livet. Siden september har hun vært gjennom fire cellegift-kurer, benmargstransplantasjon og elleve dager i isolat på sykehus. Hun har ligget fire dager i respirator, hatt sondenæring, blødning i milten, og flere blodforgiftninger.

A4 mer enn godt nok

– Vennene mine og jeg var enige om at vi aldri skulle ha noe A4-liv. Vi lengtet etter noe mer. Men nå synes jeg at et A4-liv er mer enn godt nok, sier Regine.

I november begynte hun å skrive om sykdommen på sin egen blogg.

«22.08.08: Jeg hadde nettopp kommet hjem fra skolen og ante fred og ingen fare. Mamma kom inn døra. Jeg skjønte straks at det var noe som ikke stemte. Hun hadde tårer i øynene. Legen hadde ringt. Det var en mistanke om leukemi. Jeg måtte komme meg på sykehuset så snart som mulig for å ta en benmargsprøve. Akkurat da føltes det som om livet mitt falt i grus. Jeg strigråt. Jeg følte masse på en gang, men mest av alt var jeg redd.»

Tanker og følelser

– Folk som kjenner meg kan følge med på bloggen for å se hva som skjer. Dessuten tenkte jeg at det kanskje kunne hjelpe å skrive ned hva jeg føler og tenker.

Hun skriver om alt: Redselen for at håret aldri skal komme tilbake. Hvordan en lege bryskt overbrakte beskjeden om at hun var blitt steril. Om å vente på svaret av en prøve som avgjør om hun skal leve eller dø.

«12.11.08: I dag har jeg snakket med en sykehusprest av alle ting. Vi hadde en dyp og reflektert samtale. Han fikk frem tanker i meg som jeg ikke visste jeg hadde. Jeg klarte å sette ord på min frykt for døden og alt som skal skje. Vi snakket om hva døden var og hvordan vi forestilte oss den, og at den er skremmende fordi vi ikke veit hvordan det er å ikke eksistere.»

Regine er glad for at hun begynte å skrive blogg. På det meste har det vært 5.000 inne for å lese på sidene hennes. Mange legger igjen kommentarer.

– På en vanskelig dag er det en skikkelig opptur å kunne lese 50 positive og støttende kommentarer på bloggen.

Håret vokser ut igjen

– Du har også lagt ut et bilde av deg selv uten hår?

– Ja. Jeg hadde store problemer med å akseptere at håret var borte. Ingen fikk se meg uten hår. Å legge ut bilde gjorde det lettere å akseptere situasjonen, sier Regine, som også har lagt ut bilde som viser hvilken frisyre hun skal ha når håret vokser ut igjen.

Det gikk fire måneder før legene fant en benmargsdonor som passet. Verken søsterens eller foreldrenes benmarg kunne brukes.

– Jeg har behov for å takke donoren. Jeg får ikke vite hvem det er. Det eneste jeg får lov til er å skrive et nøytralt takkebrev.

«14.01.09: Da har jeg endelig blitt transplantert! Benmargen ble overført inn i mitt blod i går på formiddagen. Det gikk kjempefint! Legen synes at alt går kjempebra, og jeg fikk mange celler. Nå gjenstår steg 3 og 4. Steg 3 som er isolasjonsperioden, og steg 4 som er tiden etterpå.»

Nervepirrende

Først om fem år kan hun bli erklært frisk.

– Det som er vanskelig, er å tenke på dem som får tilbakefall. Jeg kjenner ei. Det var ingenting legene kunne gjøre, hun ble bare sendt hjem for å dø. Men jeg kan ikke tenke på det. Må bare skyve det fra meg. Legene vet hva de gjør, og sjansen for tilbakefall er liten.

Likevel vet Regine at hun har mange nervepirrende benmargskontroller foran seg de neste årene.

Les siste innlegg på Regine Stokkes blogg som hun har kalt Face your fear.

Les hele reportasjen om Regine i torsdagens papirutgave.