1: Charles Klinge og Robert Jakobsen tilbake på stedet hvor Redningsskøyta la til på ulykkesdagen i 2002.
Foto: Sofi Lundin

1: Charles Klinge og Robert Jakobsen tilbake på stedet hvor Redningsskøyta la til på ulykkesdagen i 2002. Foto: Sofi Lundin (Foto: )

- Takk for at jeg lever

For 13 år siden gikk båten til Charles Klinge rundt. Heldigvis var Redningsskøyta «Erik Bye» i nærheten.
Publisert
DEL

Det var 26. juni i 2002 at mannskapet på redningsskøyta «Erik Bye» ble alarmert. Det var en forholdsvis sen tirsdag kveld at den sjøvante og fiskeglade pensjonisten, bosatt på Frei utenfor Kristiansund, dro ut på fjorden. Han hadde en 14 fots åpen plastbåt med en 15 hk utenbordsmotor.

Da han etter noen timer ikke hadde kommet tilbake, slo familien alarm. Hovedredningssentralen i Stavanger fikk melding klokken 00.40 natt til onsdag. De kontaktet R/S «Erik Bye» som er fast stasjonert i Kristiansund, og også et Seaking redningshelikopter ble varslet. I tillegg deltok også to fritidsbåter i leteaksjonen.

«Erik Bye» forlot kaia i Kristiansund klokka 00.50 og satte kursen for Freifjorden. Ut fra vindretningen startet de søket lengst nord i Freifjorden, mellom Frei og Straumsnes. De jobbet seg deretter sørover og lette blant annet på innsiden av Storholmen i retning Nålsundkanalen.

Da «Erik Bye» fant ham klokka 01.55, var Klinge og båten hans midt i Freifjorden, omtrent rett øst for Bjerkestrand i Frei.

Slik lå fritidsbåten i vannet etter at Charles Klinge var berget om bord i «Erik Bye». Det var ikke mye han hadde å klamre seg fast til denne forholdvis kjølige natten.

Slik lå fritidsbåten i vannet etter at Charles Klinge var berget om bord i «Erik Bye». Det var ikke mye han hadde å klamre seg fast til denne forholdvis kjølige natten.

Sjokkert

Skipper Robert Jakobsen på «Erik Bye» trodde nesten ikke sine egne øyne da han så hvem som lå i sjøen. Det var nemlig Charles Klinge, mangeårig kollega om bord på ulike redningsskøyter – nå pensjonist og lidenskapelig fisker. Klinge hadde ligget i sjøen i nesten fire timer, og bare hans sterke kondisjon gjorde at han fortsatt holdt fast i båten da redningen kom.

– Man skal ikke forlate fartøyet så lenge man evner å holde hodet over vann. Jeg hadde nok ikke vært her i dag om jeg ikke greide å holde meg i ro. Jeg var sterk den gangen, sier Klinge 13 år senere. Fortsatt er han frisk og rask.

Da Klinge kom til sykehuset i Kristiansund, hadde han en kroppstemperatur på dramatiske 29 grader. Ved en kroppstemperatur på 32 grader skal man, ifølge faglitteratur, miste bevisstheten. Men Klinge hadde såpass med krefter at han vinket så vidt med den ene armen da redningsskøyta var på vei mot ham.

– Da jeg så lysene fra redningsskøyta skjønte jeg at jeg hadde en sjanse.

Klinge takker skipper Jakobsen og resten av mannskapet for livet.

– Jeg kan takke dem for at jeg lever. Robert (Jakobsen) er en sterk type. Han står for sin jobb, og er en god organisasjonsmann. Han er våken og jobber etter boka, og har lang erfaring, skryter Klinge.

Et hyggelig gjensyn

13 år senere, en ettermiddag i desember, fikk Klinge takke Robert Jakobsen på ny. Å få møte sin redningsmann igjen var stort for Klinge, som slett ikke er sikker på om han hadde sittet i godstolen i dag, om det ikke hadde vært for redningsskøyta «Erik Bye».

– Jeg takker Robert Jakobsen for livet. Jeg, og min familie er evig takknemlige for den jobben som ble gjort den gangen.

Selv om Klinge har fylt 80 år, er det ingenting som stopper ham fra å dra ut på sjøen.

– Jeg er mye på havet, og har ikke hatt noen etterdønninger etter ulykken i 2002. Ingenting stopper meg fra å sette meg i båten, sier den sjøvante 80-åringen.

Robert Jakobsen forteller at det var hyggelig å treffe den gamle kollegaen igjen.

Robert Jakobsen og Charles Klinge hadde mye å snakke om da de møttes igjen.

Robert Jakobsen og Charles Klinge hadde mye å snakke om da de møttes igjen. (Foto: )

– At han takker meg for livet er veldig sterkt å høre. Det var et under at vi fant han.

Under gjenforeningen hjemme hos Klinge på Frei, fikk de to tid til å snakke om gamle minner.

– Vi hadde en hyggelig prat, og fikk snakket om ulykken den gangen. Jeg ble servert nydelig mat, og fikk en flott lykt av døtrene til Klinge. Den står her i stua med te-lys inni og minner om Charles og hendelsen.

Også Jakobsen er pensjonist. Det har han vært i fire år.

– Likevel har jeg reis mye og vært avløser ved behov. Man blir aldri helt ferdig med Redningsselskapet. Takknemligheten man møter når man hjelper noen i nød er helt utrolig.

Artikkeltags