Barnevernet som bestemte over hennes privatliv i forhold til barna, kan ikke ha forstått noe som helst av hva denne unge moren og barna hennes kunne oppnå av gode resultater ved kyndig hjelp og støtte. Hun så selv så at hun måtte ha hjelp for å klare sin mors-rolle.

I stedet tok barnevernet saken helt i egne hender, plasserte også barn nr. tre fra henne! Hun var ingen vanskelig person å være sammen med, men trengte oppfølging og støtte, som hun forklarte meg det selv. Vi snakket en del sammen da vi til tider oppholdt oss på samme sted for hjelp og støtte i våre hverdager.

Hva skjedde da etter at barnevernet tok fra henne barn nr. tre?

Jeg gråt bitterlig da jeg så i lokalavisa hvordan hun gjorde ende på hele sin lidelse.

Hvor hadde hjelpen vært? Hvorfor kunne det ikke etableres et hjelpe- /støtteapparat om henne og barna der hun var involvert på en positiv måte, og der hun følte hun kunne vokse sammen med sine barn? Hun måtte selvfølgelig ha gode, voksne, faglærte kontaktpunkter. I tillegg hadde hun jo, som alle andre, behov for fritid.

Det som var så klart, var at hun kjente godt til sin egen begrensning.

Blomster og kranser var det mye av på hennes begravelsesdag, men ingen fra meg.

Gi meg en blomst mens jeg lever...

Tre barn ble i dette tilfellet uten mor, en mor jeg bestemt mener kunne inngå i en helhetsplan for alle disse personene til hjelp og positivitet i samfunnet.

Det burde Norge hatt ressurser til!!

Her manglet både vilje, kunnskap og faglig oppfølging etter mine erfaringer. Hun fortalte meg hva som kunne skje dersom siste barnet også ble tatt fra henne.

Hvor skulle jeg gå med disse opplysninger?

Det fantes ingen slike instanser, og barnevernet burde ha forstått dette angående et bunn fortvilet menneske!

Er det rart at andre som bærer på slike opplysninger, men som ikke kan gjøre noe fra eller til, også får for store belastninger?

Eldrid Dyrset

6683 Vågland