Jeg har med stor interesse og ikke minst lite forbauselse følgt med i debatten om barns rett til samvær med sine fedre. Statsråd Laila Dåvøy hevder at samværsretten står altfor sterkt, og vil fremme et nytt lovforslag som vil innskrenke en fars rett til samvær med sitt eget barn. Begrunnelsen bygger på forskning fra Dr. philos Skjørten, som hevder når det framkommer påstander om vold og overgrep i barnefordelingssaker, at det ikke er god nok sikkerhet for at hensynet til barnet blir tilstrekkelig ivaretatt av norsk rettsvesen?

Barnets rett til samvær med begge foreldre har vært lovfestet i barneloven siden den kom i 1981. Men et barn kan ikke kreve dom for sin rett eller få den tvangsfullbyrdet. Selv om § 42 pålegger begge foreldre et ansvar for å følge opp barnets rett til samvær, fører heller ikke dette til at samværsretten er en plikt for foreldrene som barnet kan kreve tvangsfullbyrdet. Det er således ikke riktig av Dåvøy når hun hevder at samværsretten står for sterkt.

Det trengs en far som krever sitt barns samværsrett fullbyrdet. Det fastslås også av § 42, at den som bare har samværsrett har en plikt til å vise barnet omsorg og omtanke når vedkommende er sammen med barnet. Får ikke barnet den nødvendige omsorg og omtanke under samværet, kan dette gi grunn til revurdering av samværsordningen ut fra hensynet til barnets beste. Domstolen har således allerede i dag en mulighet til å nekte samvær for den forelder som utøver omsorgssvikt ovenfor barnet under sin samværsutøvelse.

Det er vel og bra at Statsråd Dåvøy er bekymret for barn som blir utsatt for vold i familien, en forelder som mishandler sitt barn bør fradømmes rett til samvær. En kan ikke se at hennes lovforslag vil bidra til å beskytte barn i større grad enn hva domstolen allerede har med dagens lovgivning. Det som er foruroligende er at hennes lovforslag er et tilbakeskritt når det gjelder synet på fedre som ansvarlige omsorgsutøvere for sine barn.

Når Dåvøy bastant fastslår at det er fedre som oftest står bak den meste volden som utøves i familien, har hun ikke noe seriøst forskningsgrunnlag som kan bekrefte hennes påstand. Den påstanden viser med klar tydelighet hennes holdning til fedre som omsorgsgivere for sine egne barn.

Anders Dahlén,

Forum for Menn og Omsorg (FMO)